Vi har 17 gjester og ingen medlemmer på besøk.

lørdag, 29 april 2017 06:08

Kvinnelige sex-symboler gjennom 100 år

Written by

Hvordan skal kvinner se ut? Christine Groven forteller hvordan idealet har endret seg over 100 år, og forteller om "sex-bombene" fra hver enkelt periode.

 

På 1930- og 1940-tallet kom kurvene på moten.

50-tallets Marilyn Monroe er grunnen til at begrepet sex-symbol i det hele tatt finnes.

På 90-tallet personifiserte Kate Moss «The Waif» som egentlig betyr et hjemløst og hjelpeløst hittebarn, neglisjert og forlatt.
I dag er det de massive bakdelene til Kim Kardashian og Beyonce som gjelder.

Idealene er forskjellige, men noe blir ved det samme. På 1800-tallet svimte kvinnene av fordi de strammet korsettene og brakk ribbena. I dag kjøper kvinner silikonputer både foran og bak. 

På 100 år har idealet til den perfekte kropp endret seg veldig mye. En kvinne som ble regnet som perfekt på 1920 og -30 tallet ville i dag antagelig ikke fått tilbud fra Hollywood eller modellbyråer nå.

Fotolia 90760637 S copyright

Men hvor mye har egentlig idealkroppen forandret seg?

Før klokken tikket over til 1900-tallet, var sexsymbolene ganske så uskyldige.

I hemmelige skrin og i menns innerlommer fantes det postkort av lubne damer som frekt viste frem lårene, og kanskje et par snøre-skoletter i en trang uniformsjakke.

På begynnelsen av århundret var kvinneidealet inspirert av illustrasjoner av den kjente tegneren Charles Dana Gibson. Han var berømt for å ha skapt «The Gibson Girl». Hun var et ikonisk ideal som representerte den vakre og selvstendige amerikanske kvinnen. Hans kone og hennes fire vakre søstre var modellene og inspirasjonen til tegningene hans. Det var kvinner med kurver med stor byste og brede hofter. Midjen var smal, takket være et super-snøret korsett.

«The Gibson Girl» og andre yppige illustrasjoner ble publisert i Life Magazin og andre store tidsskrifter i mer enn 30 år.

20-tallets flapper-mote

Men så kom 20-tallet med flapper-kjoler og kvinner i bob-frisyre. De hadde en skandaløs oppførsel med kortere kjoler og de kjørte bil med en sigarett mellom fingrene. De viste ankler og knær mens midje og bryst falt ut fra korsettene til en naturlig form. Skandaløst! I tidsskriftene ble flapper-damene beskrevet som fjollete, lettkledde og uansvarlige. En ny hatt og en ny mann med bil, var mye viktigere enn nasjonens skjebne.

Men sannheten var at tyveårene var harde for de fleste, og flapper-moten kom fra den britiske sosieteten og overklassen.

Det var før Storbritannia og andre europeiske land kunne kalles velferdsstater, og mange i 20-årene hadde ikke engang nok å spise. Kvinnene, som stort sett var husmødre, holdt seg naturlig slanke uten behov for en personlig trener. Det var før vaskemaskiner og støvsugere kom på markedet, så husarbeide holdt de fleste kvinner i god trim.

Samtidig var det på 20-tallet at slanking ble et nytt ord. Overklassekvinner gjorde ikke husarbeid, og de spiste rikelig samtidig som korsettet var blitt historie. Magasinene presenterte slankeprogram som lovet den moteriktige smale figuren, ettersom den var nødvendig for å komme inn i 20-tallets  ettersittende kjoler.

 

Fotolia 88311241 S copyrightI tøffe tide forandrer moten seg

30- tallet og Mae West feide inn på scenen med en figur som ikke kunne være mer forskjellig fra flapper- moten. Hun klemte seg inn i trange kjoler som fremhevet alle kroppsdeler. I et berømt sitat skal hun ha sagt -En kvinnes kurver kan være farlige, men ikke til å unngå.

I 1930 krøp kjole-lengen enda lenger oppover, og kvinnene hadde bare, nakne skuldre.

Moralen var lavere som følge av krakket i aksjemarkedet, og denne sexy tettsittende stilen ble hjertelig omfavnet av media. Stilen og attityden viste vei til 40- tallets store dronninger og idealer på filmlerretet.

Dessuten var det verdenskrig, og den kroppsnære feminine pinup-kroppen ble brukt til å hylle soldater som kjempet i felten, og trengte en pause fra krigens alvor.

Under den 2. verdenskrig forandret idealet seg fra Mae West’s uoppnåelig kurver, samtidig som den frie attityden til 20-tallets Charlston-stil var historie.

Stjerner som Rita Hayworth hadde en sunn kropp og en feilfri hud.  Slettes ikke så fjern fra den gjennomsnittlige amerikanske kvinnen. Som under de harde 20-årene, var det igjen tøffe tider som holdt kvinnene i trim. Det fantes nesten ikke bensin til biler, så da måtte man sykle eller gå, gjerne mile-vis hver eneste dag. Å gå fem mil fra dans på lørdag kveld var slettes ikke uvanlig.

På 40-tallet var kvinnene i gjennomsnitt to cm høyere enn på 30-tallet, rett og slett fordi de fikk bedre ernæring. 40-tallet la grunnlaget for at kvinner i Vesten generelt ble høyere. Det ble bestemt at alle barn hadde rett til å få melk hver dag, slik at de kunne få en sterk benbygning.

I Storbritannia fulgte alle skoler opp med denne regelen, helt til 70-tallet, hvor Margaret Thatcher avskaffet hele melke-regelen.

 

Pinups og sexy kjoler

Pinup-idealet ble formet etter menns ønsker, ettersom de var heltene som kom hjem fra krigen og skulle hylles. Kjolene var blomstrete som viste en smal midje. Det var gjerne antrekk i uniform-stil som viste kvinnelige og feminine former. På slutten av 40-tallet eksisterte så og si ikke slankepiller, derimot var ukebladene fulle av annonser for piller som lovte fyldige former på de rette stedene.

Fra denne trenden kom det sex-symboler som Marilyn Monroe, Jane Mansfield og Betty Page. De var kjent for lange ben, stor byste og timeglass-figur. De berømte målene 90-60-90 oppstod i denne tiden, som var det perfekte idealet kvinner strevet etter å oppnå. 50-tallet ga også glamorøse pinup-damer som Sophia Loren og Brigitte Bardot, mens slagordet fremdeles var, «Kroppen er ment for å synes, ikke dekkes til».

Opprør mot seksualisering av kvinnekroppen

60- tallet kom med opprør og en sterk kontrast. Sånn er det gjerne med kropps-idealer, de går i sirkler, akkurat som klesmoten. Når man er lei av store rumper, kommer gjerne det supertynne og formløse tilbake, og det skjedde også på 60-tallet.

Kjolene ble smale og rette igjen med alve-aktige Twiggy som det fremste idealet. En ganske så brutal overgang fra de formfulle 50-årene. Termen «petite» oppsto, som lever i beste velgående i dag. Den tynne silhuetten krevet smale hofter og i hele tatt en formløs fasong. Apotekene ble fylt opp med slankeprodukter atter en gang, og organisasjoner som «Weight Watchers» ble grunnlagt i 1963.

I ettertid har det store idealet Twiggy snakket ut om 60-talls moten. Hun følte et tungt ansvar for å være rollemodell med alle problemene det førte med seg.

Selv var hun naturlig tynn, spiste så og si alltid, men sånn er det gjerne for en 17 år gammel jente som er veldig høy.

 

Solbrune kropper og store hvite smil

Reaksjonene etter det usunne 70-talls idealet lot ikke vente på seg. 80-tallet kom med solbrune kropper, stort hår og en atletisk sunn kropp med Farah Fawcett og «Charlies Angels» i spissen.

Makeup skulle se naturlig ut, og det skulle brukes minimalt. Formene på kvinnekroppen kom tilbake atter en gang og alle menn kunne trekke et lettelsens sukk. Dette var tiden for lange danseben og trente naturlige kropper.

En atletisk kropps-type ble mer og mer populær blant kvinner i vesten, og «hardbodies» var det store idealet også på 80-tallet. En trent kropp var attraktivt, og enda bedre hvis kroppen var trent og tynn.

Playboy-modellene å 80-tallet var gjerne 15 prosent lettere enn det sunne gjennomsnittet, og Jane Fonda var ansiktet utad som skulle hjelpe kvinner til å oppnå idealet. Treningvideoene hennes er kjent for de fleste verden over, og de solgte millioner av eksemplarer.

80-tallet introduserte også supermodellene, som Claudia Schiffer, Naomi Campbell og Cindy Crawford. Slanke, høye silhuetter med lange ben er langt fra den ordinære kroppen til en kvinne. Tvert imot forandret den gjennomsnittlige kvinnekroppen seg til å bli mer pæreformet, hvor hoftene var bredere en skuldrene. Kvinner verden over idoliserte supermodellene, selv om de ikke ble et ideal å strebe etter, for enten er du født med lange ben, eller ikke. En av de få tingene selv kirurgi har vanskelig for å rette på.

Fotolia 86971824 S copyright 

90-tallet med en farlig trend

På 90-tallet ble modellene og idealene drastisk tynnere. Kate Moss var tiårets pinup, og ble kjent som «The Waif».  Direkte oversatt betyr Waif en hjemløs, hjelpeløs person, et forlatt og neglisjert barn.

Calvin Klein-kampanjen fra 1993 med Kate Moss i hovedrollen, introduserte «heroin chic»

hvor det var hot å se ut som en heroinavhengig. Hule øyne, intet smil, ekstremt tynne armer og ben, hvor benstrukturen nesten fant veien ut fra huden. Man skulle ligne en død person, eller aller helst et skjellet.

Heldigvis kom Victoria Secret-modellene og Gisele Bundchen inn på banen og promoterte en langt sunnere livsstil. Trente magemuskler og store engleaktige smil sto i stor kontrast til det farlige heroin-idealet.

 

 

 

Silikon foran og bak

I dag er et av de store idealene Kim Kardashian, hvor mantra er, jo større dess bedre.

20-talls kvinnen ville blitt sjokkert over dagens store bakender, som helst skal ligne på en oppblåst ballong, i størrelse xxl.

Skjønnhetsidealene gjennom tidene har ikke alltid blitt skapt fot å behage menn. 20-årenes flapper-jenter var en frigjøring fra korsettene, og den tynne Twiggy-modellen var en sosial frigjøring fra 50-tallets pinup-idealisering. Det handlet i ingen av tilfellene om hvordan man så ut, eller om menn likte det eller ei. Tvert imot. De strebet etter å vise at de ikke brydde seg en døyt, og gjorde akkurat som de ville.

De siste 100 årene viser virkelig at alt går i sirkler. I dag er idealene tilbake til 50-tallet hvor kroppen skal behage menn, i alle fall hvis vi skal tro på rumpe-trenden.

I så måte kan vel kvinner sies å være mindre frigjort enn noen gang, for nå skal attributtene være kjempestore, utrykket i ansiktet nøytralt, og det er helt greit å ikke vite eller mene noen ting om noe som helst.

På 50-tallet hadde kvinnelige sex-symboler som Sophia Loren og Raquel Welsh integritet,

med en feminin styrke og tilstedeværelse.

I dag er sex-symbolet et anonymt ansikt som kunne vært tatt ut fra porno-industrien.

Men den største forskjellen fra alle andre epoker, er at i dag kan de som har råd, kjøpe seg et ideal-utseende. Rumpe-puter i silikon er mer ettertraktet enn noen gang, og det gjør ikke noe om de ser unaturlige ut, bare de er store og runde. Det gjør ikke noe om de er vonde å sitte på eller sprekker, så lenge bakenden blir lagt merke til

En kvinne som har levd i 100 år og gjennomlevd alle disse 10-årene, har hatt litt av en turbulent tur hvis hun har forsøkt å følge moten til den ideale kroppen.

Kanskje best å bare være som man er, for den noenlunde naturlige kvinnekroppen kommer også på moten innimellom.