Vi har 42 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Vått og vakkert langs den portugisiske ruten

Written by

Porto – gammel, vakker og bratt

I slutten av mai gjennomførte Lisbeth, Tormod, Unni, Camila og Eivind en tolv dages vandring fra Porto til Santiago. Norwegian brakte oss til Lisboa, og det var greit å ta toget videre til Porto. Med en hastighet på 200 km i timen tok det kun tre timer å nå startstedet. Jernbanestasjonen Sao Bente er en stor opplevelse i seg selv og regnes for en av de vakreste i verden.

Den sto ferdig i 1916 - med sitt karakteristiske mansardtak og sine rike veggutsmykninger ligner det mest et fransk adelsgods. Men det er vestibylen med sine 20 000 håndmalte fliser - såkalte azulejos - som gjør stasjonen berømt. Motivene viser veldige landskaper, pastorale scener og viktige historiske hendelser. De tok kunstneren 11 år å gjennomføre arbeidet. Å vandre her er som å være i et storslagent galleri.

Porto er de bratte bakkers by - den er et mylder av smug, trapper og fargerike bygninger fra en svunnen storhetstid som strekker seg tilbake til antikken. Her henges klesvasken ut, og lokalbefolkningen bruker fortauet som en del av sitt boligrom. Porto har en autensitet som få andre byer kan by på, den er en gammel havneby marinert i sin egen historie og kultur. Og i denne marinaden er det mye portvin og klippfisk. Ikke noe land importerer mer klippfisk fra Norge enn Portugal. Lukten av putrende bacalao driver mot en fra spisestedene nede på kaia. I Portugal sies det at en god husmor skal kunne 365 oppskrifter på klippfisk.

De store oppdagelsenes far - Henrik Navigatøren - ble født i Porto, herfra la han ut mot det ukjente Afrika. Han grunnla også en navigasjonsskole - Henrik Navigatøren hadde en visjon om en større verden. I dag har Porto blitt et sted for pilegrimer - også de har en visjon om en større verden. ”Plus Ultra” som det står i det spanske riksvåpen - ”det er mer utover dette”.

Den portugisiske ruten regnes som en av de fineste av pilegrimsveiene. Vi startet vår vandring i byens romanske festningskatedral som ruver over Porto. Her fikk vi det første stemplet i vårt pilegrimspass. Utenfor fant vi de første gule pilene, men også noen blå. De viste veien mot Fatima, det nasjonale pilegrimsmålet i Portugal. Vi hadde med oss John Brierleys guidebok (på engelsk), og satte stor pris på hans detaljerte veiledning om både veivalg, overnatting, spisesteder og lokal historie. Han har også med et «ord for dagen», for dem som ønsker det.

Biltrafikken i Porto egner seg dårlig for fotgjengere, vi ”jukset” derfor litt og tok metroen til Forum Maia, en liten anonym forstad 10 km nord for Porto. Herfra glir asfalten og urbaniseringen sakte over i jordsbrukslandskap, skogsområder og landsbyer på rekke og rad. Plutselig går vi på svært gamle brosteinbelagte veier innrammet av maleriske steingjerder.

I fotsporene til de romerske soldater

Mange steder følger vi Via XIX, en romersk hærvei som ble etablert under keiser Augustus i det første århundret før Kristus. Den fungerte også som en viktig handels- og transportrute. Senere var det pilegrimene som dominerte ferdselen. Ikke sjelden støter vi på spor etter den antikke veien i form av broer, steinlagte partier og milestolper. De gule pilene er våre trofaste følgesvenner. Godt synlig er de malt på stolper, gjerder og gatehjørner.

Etter noen timers rolig gange og en kraftig lunsj nådde vi landsbyen Vilarinho. Herberget var fullt, men et stort skilt “Pilgrims are welcome to my home” lokket oss inn. Her var både svømmebasseng og hjerterom, og i landsbybutikken handlet vi oliven, brød, ost, tomater, drikke - masse god mat for en billig slant.

Neste dag bød på nye landskapsopplevelser, mørke skoger med dype huleveier, storslåtte middelalderbroer og søvnige landsbyer der tiden går sakte. Det er fint å vandre om våren, langs de frodige åkerkantene gror anemoner, orkideer og mange andre villblomster. Og over steingjerdene henger store klaser med trompetblomster. Vakkert! Å vandre på disse smale landeveiene var noen ganger ikke helt ufarlig. Noen steder er det knapt plass til både fotfolk og bilister samtidig. Jeg la bl.a. merke til et veiskilt med motiv av en hodeskalle som oppfordret pilegrimene til å ta en sikker omvei via et kloster.

Nå og da høljet regnet ned, og forvandlet veien til strie elver. Vi balanserte på murkanter og glatte steiner, og følte oss en smule slukøret i all nedbøren. Vi forlot Norge i et strålende solskinn, her i Portugal måtte vi ganske overraskende ta til takke med syndeflod og synkende temperatur. Men alt ble bedre, bare vi fikk noen mil i bena.

Vi flyktet inn i små barer, nippet til kaffe, tørket opp. Til å begynne med var det ikke så mange som var ute i pilegrimsærendet, og vi støtte ofte på de samme vandrerne. Gjensynene var alltid hjertelige og oppmuntrende, og vi ble nesten gode venner. De fleste kom fra Europa, men her var også pilegrimer fra Syd-Afrika, Korea, USA og Australia. Pensjonistene var i flertall, men også glade ungdommer ble registrert. Vi møtte aldri noen i motsatt retning som hadde kurs for Fatima, men noen som hadde gått fra Frankrike til Santiago. Nå var de på vei til Porto for å fly hjem.

Andre dagen passerte vi Sao Pedro de Rates, og snublet over et godt spisested, kalt Macedo. Pilegrimsruta fører så og si gjennom hoveddøren og ut bakdøren. Sånt gir klingende mynt i kassa. Men sol og regn skifter. Gamlebyen i Barcelos tar imot oss med varme og solskinn. Her var velpleide 1800-talls hus, middelalderkirker og intime gågater. Torget lyste opp av røde rosenbed. Hotellet var hyggelig priset og middagen smakte slitne vandrere.

Miraklet med den stekte hanen

For oss pilegrimer har Barcelos en spesiell plass: jeg tenker naturligvis på hanen som er byens symbol – den er først og fremst kjent fra Camino Frances, nærmere bestemt Santo Domingo de la Calzada.

Legenden om den stekte hanen som reiser seg fra tallerkenen og galer i protest mot en urettferdig anklage, fortelles mange steder i verden, men ingen holder så bokstavelig og vedvarende fast i historien som man gjør det i Santo Domingo de la Calzada. I byens katedral er det nemlig et bur, en slags innmurt terrasse der en levende høne og hane holder hus og lystig kakler for pilegrimer og andre besøkende.

Hanens tilstedeværelse skyldes det miraklet som inntraff for en ung mann som på 1300-tallet ble hengt for et tyveri, lyder fortellingen. Årsaken til hans triste endelikt var at en ung kvinne skulle ha forelsket seg i ham, da han sammen med sine foreldre passerte byen på sin vandring langs den franske pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Men da hennes tilnærmelser ble avvist, gjemte hun noe sølvtøy i ryggsekken hans og anklaget ham for å ha stjålet det. Byens dommer sendte ham rett i galgen.

Dypt ulykkelige fortsatte hans foreldre sin vandring til målet i Galicia. På hjemveien passerte de igjen Santo Domingo de la Calzada, der de til sin store overraskelse så sønnen henge i galgen – fortsatt i live. Foreldrene bad om nåde og hjelp hos dommeren som var i ferd med å fortære sin hanerett, og som avviste deres bønner med følgende ord: ”Deres sønn er så død som fjærkreet på min tallerken.” Og vips, så reiste hanen seg fra tallerkenen. Sønnens uskyld var dermed bevist, og han ble deretter naturligvis satt fri. Siden denne mirakuløse hendelse har man holdt fjærkre i katedralen. Og her kan man fortsatt se fjærkre som kakler og galer.

Mon tro denne utrolige historien er “rappet” fra Barcelos? Kanskje var det her det virkelig skjedde? Men som kjent, gode historier vil alltid vandre, jeg fant en lignende fortelling i Skarakatedralen i Sverige. På portugisisk er hanen kjent som “Galo de Barcelos”. Barcelos turistsjapper myldrer av kunstferdige rødmalte hanefigurer, den største var flere meter høy og plassert foran turistkontoret. En annen ble vist mer diskrè – det dreide seg om en hanekropp korsfestet på et kors.

Hver torsdag holdes et frodig marked på Campo da Republica. Markedet er blant de største i hele landet, og utvalget av lærvarer, keramikk og porselen er imponerende. Selv var jeg mest fasinert av bodene som bugnet av kjøtt, fisk og grønnsaker. Flere steder sto et lite berg av pappkasser med duftende norsk klippfisk – til halve prisen i forhold til butikkene hjemme.

Etappen Barcelos -Ponte de Lima er 31 km lang. Ruten byr på noen bratte stigninger, åsrygger og langstrakte dalfører, frodige grønne landskaper med middelalderbroer og tusen år gamle landsbykirker. Noen av dem er arkitektoniske perler. Herbergene er det ikke så mange av på akkurat her. Det siste hadde ikke flere ledige sengeplasser, vi var slitne og tok drosje de siste 10 kilometerne til Ponte de Lima. Vandrerhjemmet der hadde plass til oss, rimelig var det også. Som så ofte på denne vandringen slo vi til på tilbudet om pilegrimsmeny på en av restaurantene i byen. Billig og bra, men ikke de mest spennende rettene. Og alltid serveres det pommes frites – til alle slags retter.

Glemselens elv

Ponte de Lima er oppkalt etter den store broen som krysser elven. Broen er fra rundt år 1400, men noen av steinbuene stammer fra antikken. Legenden vil ha det til at de romerske soldatene nektet å krysse elven første gang de kom hit, de trodde at de var kommet til den mytiske Lethes, glemselens elv. Dersom de tok seg over ville de ikke lenger huske sitt navn, fortiden ville være glemt. Først da en av offiserene tok seg over elven, og kalte hver og en ved sitt navn våget de seg over.

I Ponte de Lima ruslet vi langs Avenida dos Plátanos som kranses av store skyggefulle trær. Det er som å bevege seg inn i en grønn tunnel skapt av løvkronene flettet inn i hverandre – aldri har jeg gått i en vakrere naturens gate. Klassisk musikk tonte gjennom bladverket fra skjulte høyttalere. Ponte de Lima regnes for å være en av Portugals vakreste byer, aldri har jeg sett så mange barokke patrisierhus samlet på et sted. De små kremmerbodene var som hentet ut av 1800-tallet. At måkene vagget rundt på stabelen med tørrfisk fra Ålesund var imidlertid lite appetittvekkende.

Skog og land - frodig, vakkert og vått

Vandringsruten ut av byen var litt kronglete, den fulgte stier som ofte lå under vann etter alt regnet. Vinmarkene lå tett i tett – vi tok oss gjennom frodige åkerlapper, forbi skogspartier, under motorveier, balanserte på primitive gangbroer og fulgte smale landsbyveier. Åsryggen bød på bratt stigning opp til rutens høyeste punkt. Et gammelt steinkors fortalte at her led en tropp fra Napoleons hær et stort nederlag. Under mange furutrær hang plastposer full av søt saft. Denne tappingen foregikk i stor målestokk. Saften brukes i parfyme og farmasiindustrien. Men utsikten fra åsryggen var verdt strabasene - herfra kunne vi skue blåne på blåne i det kuperte Nord-Portugal.

Pensão San Roque tok imot trøtte vandrere. God mat fikk vi lenger nede i bygda, her var det mange pilegrimer og god stemning. Restauranteieren sørger for biltransport tur retur – det kaller jeg god service.

Neste dag besøkte vi den lille romanske St. Peters kirken ved den romerske veien utenfor Rubias, og den er vel verdt en studie. Tusen år gamle relieffer av uttrykksfulle personer betraktet oss fra inngangen. Senere denne dagen ankommer vi den kjedelige moderniserte grensebyen Valença. Der tar vi opp til den ruvende festningen på høyden og får en god pause før vi krysser grenseelven Minho. Den slanke jernbroen er signert Eiffel. Men først handlet jeg med meg en kvartflaske Romariz anno 1934 fra en liten butikk inne på fortet. Fristelsen ble for stor da jeg besøkte den trivelige portvinspesialisten og beskuet hans sjeldne rikdommer.

Inn i Spania

Snart er vi i Tui, og dermed har vi nådd Spania. Noen grensekontroll så vi ikke, men snart støter vi på mange andre pilegrimer. Det er 12 mil igjen til Santiago, og en passe strekning for dem som tar sikte på å få sitt pilegrimsbevis ved ankomsten. De neste dagene ser vi nesten alltid pilegrimer foran eller bak oss, men infrastrukturen, altså overnattingstilbud og spisesteder er beregnet på dette, så det er helt greit for oss.

Byen domineres av en gotisk festningskirke som ruver over den kompakte byen. Den klamrer seg til en høyde som en gang var omgitt av festningsmurer. I dag er dette grenseområdet et fredens sted, men vitner om fiendtlighet mellom de gamle rivaler Portugal og Spania, mellom Valença og Tui.

Det gamle pilegrimshospitalet i Tui vitner om at byen har sett pilegrimer komme og gå i århundrer. I dag er bygningen omgjort til museum. Dagens pilegrimsherberge ble prøvd, og anbefales. Det holder til i et modernisert 1800-talls hus med god atmosfære og vennlig vertskap. Dette var dessuten vår eneste natt på et vanlig pilegrimherberge, så vi fikk med oss litt av den spesielle atmosfæren som kjennetegner disse stedene.

Strid om den rette vei

Da vi nærmer oss utkanten av Porrino støter vi på en ivrig gubbe som maler gule piler. Han prøver å dekke over de «gale» pilene som peker i motsatt retning. Hvorfor? Vi har støtt på en konflikt som er velkjent i alle land med pilegrimsruter, også i Norge. Idealistene vil merke den veien som er best for pilegrimene, mens de kommersielle kreftene vil trekke vandrefolket i andre retninger.

Fyren virket hyggelig og idealistisk, så vi fulgte hans piler som gikk langs en bekk gjennom en fin park og frem til byens moderne pilegrimsherberge. Dermed slapp vi trasking gjennom et kjedelig industriområde, men ruten ut av Porrino fulgte en tungt trafikkert bilvei. Ikke alltid like behagelig.

Senere samme dag gikk vi gjennom Redondela som ligger i en dalbunn og domineres av to jernbanebroer som passerer høyt over byen. Den vesle byen tar godt vare på sine gjestende pilegrimer - de er installert i et nobelt borgerhus fra det 1500-århundre midt i sentrum, men vi fortsatte ut av byen og fant et nyere hostel med bra standard. Og for første gang hadde vi utsikt mot en flik av Atlanterhavet.

Mer krigshistorie - og en vennlig tysker

Og snart er vi ute på landet igjen. Pilegrimsveien tar oss forbi høystakker, horreos (stabbur) og cruceros (utendørs krusifiks) og kapeller. Arcade er et lite transittsted med krigshistorie fra Napoleons tid, her ble stormakten banket av militsen. Men nå er Arcade mest idyll - kafeen ved gamlebroen Ponte Sampaio fra 1795 anbefales. Den vesle markedshallen ble reist under Francotiden, symbolene fra fascisttiden er forsøkt slettet ut, men er ennå synlige.

Vi er alltid litt spente på om vi får oss lunsj, og det får vi alltid. Denne dagen er det ingen passende serveringer avmerket i guideboken, men akkurat i det sulten herjer som verst åpenbarer det seg et trivelig serveringssted med tysk vert, tysk øl og saftige tyske retter. Verten nøder oss til å smake på sine hjemmebrente produkter – selvsagt på huset, og vi kjenner at vi får nye krefter på siste etappe inn til storbyen Pontevedra.

Her er det mye som fanger oppmerksomheten, særlig den smekre Sanctuario de la Peregrina hvor vi stempler våre pass som nå er fulle av kunstferdige stempler. Gamlebyen byr på rikt utstyrte kirker og borgerhus fra det 1900 århundre, og vi gleder oss over kamskjellmønstre som er flettet inn i rekkverket på bybroen. Vi prøver å finne et billig overnattingssted, men må for en gangs skyld punge opp med 50 € for et dobbeltrom – uten frokost!

Jakobs første møte med Spania

En spansk legende forteller at apostelen Jakob gikk i land i Padron og forkynte evangeliet i Spania i to år før han dro tilbake til Det hellige Land. I byens lokale Santiagokirke finnes det en pullert som skipet angivelig var fortøyd til. I virkeligheten er denne pullerten et romersk alter. Hele historien om apostelen Jakobs tilknytning til Spania er svært omdiskutert - det får være som det vil. Det viktige er likevel at legendene har vært med å forme Spania på godt og vondt.

Legendene danner i alle fall grunnlaget for et univers av skaperkraft som har beriket verden med arkitektur, kunst og kultur. Legendene har formet folks liv, gitt dem arbeid, gitt livsinnhold til mange. I de siste 30 årene har disse legendene på nytt blitt revitalisert i form av de mange pilegrimsveiene som gjenskapes over hele Vest-Europa. I fjor kom ca 220 000 pilegrimer til Santiago og nettverket av pilegrimsveier strekker seg helt til Norge. Det hører med å si at vår tids pilegrimskultur er med å samle Europa på en måte som er spennende og konstruktiv.

Men tilbake til Padron. Det var jo her historien startet. Det hører med å fortelle at våre forfedre - vikingene - ofte raidet denne delen av kysten, og Jakobshelligdommen ble derfor flyttet til innlandet, i sikkerhet, til den byen som i dag heter Santiago de Compostela.

Den siste etappen til Santiago følger dels N 550, men også vakre naturområder med landsbyer og forsteder, og man merker tydelig at Santiago faktisk er en stor by. Det første synet av katedralen får vi i Alamedaparken som ligger på en høyde nær gamlebyen. Vakrere utsikt til kirken finnes ikke.

Under store skyggefulle trær skuer vi det forjettede målet - nok engang!