Vi har 79 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Terror: en gal verden?

Written by

Middelhavet er jo blant de mindre havene – og rundt dette havet befinner det seg nå mange farer. Fundamentalister har overtatt territorier i Libya og Syria, mens de ellers befinner seg «under jorden» som hemmelige celler i de andre landene rundt havet.

Utryggheten brer seg, samtidig som landene settes i beredskap. Vi gir våre lesere bakgrunn for hva som skjer, og hvorfor det er gått så langt. Vi kan allerede nå fastslå at amerikanerne (og Vesten) sådde frø som nå er blitt ugress; og at Tunis er den flotte blomsten i ørkenen. Men la oss ta det punkt for punkt.

Islam har i dag 1,6 milliarder i sin fold; kristendommen har 2,2 milliarder. Islam er noe man blir født inn i, når ens far er muslim. Man kan ikke melde seg ut; ifølge religionen. Slik ser de på kristendom også, så selv om mange fra Vesten ikke tror noe særlig «er de kristne likevel» - sier fundamentalistene, og akkurat der har de jo litt rett, for hele kulturen/holdningene er jo fortsatt der, enten man er aktivt troende eller ikke. For øvrig har jødedommen en annen regel; her er det moren som føder barn inn i religionen; så skulle et barn ha muslimsk far og jødisk mor, er barnet begge deler– noe som fundamentalister i begge religioner prøver å unngå; og de blander seg derved inn i folks privatliv. I kristendommen er det den enkelte selv som bestemmer sin religion.

Islam har historisk vært en bred koalisjon – fra de mest liberale til de mest bokstavtro. Og skal man følge bokstavene, så står det faktisk i Koranen at «det finnes ikke tvang i religionen». Kanskje noe å minne gisseltagere om?

Under korstogene forsøkte de kristne å ta tapte områder i Midt-Østen tilbake, med fokus på Jerusalem. En av de tingene Fredrik II av Tyskland lærte i det hellige land, var delingen mellom stat og religion, som muslimene da alt hadde gjennomført. Innen islam gjaldt dette mellom kalifat og sultan, for Fredrik II mellom keiser og pave. På dette området inspirerte det «liberale » islam det kristne Europa.

Fundamentalismens start

Frem til utgangen av 1800-tallet fantes det muslimske fanatikere – fundamentalister - men de var i mindretall.

I år 2003 kom det ut en bok i Spania skrevet av den tunisiske poeten og professoren Meddeb om bakgrunn og utvikling av det han mener er en sykdom innen islam; en sykdom som Vesten har hjulpet frem. I dag blir boken hentet frem igjen, blant annet i El Mundo, siden denne kunnskapen dessverre er blitt hyperaktuell.

Et av sporene til fundamentalismen mener han er perioden helt i starten av islam, da religionen var forfulgt. Jihad – hellig krig - var et middel for de første muslimene til å forsvare seg. I neste omgang ble det brukt aggressivt mot andre, men det var en feiltolkning av de få, mener Meddeb.

Etter at profeten hadde gått bort, oppstod det sterk strid blant de geistlige om den rette tro. Ibn Hanbal forsøkte da å roe ned gemyttene, og for å skape ro vendte han tilbake til røttene i en bokstavtro tolkning av Koranen. Det lyktes på kort sikt – men mange hundre år senere ble Hanbal opphav til krig og uro.

Ibn Tymiyya tok så disse ideene videre. Mongolene hadde erobret Baghdad, og hans svar var et lukket islam, militant og kjempende; og som ikke anerkjente andre meninger eller religioner. Dette var sikkert noe man kunne trenge for at hans Damaskus ikke skulle bli inntatt av mongolene. De andre geistlige var sterkt uenig med ham, og han endte i fengsel. Hans kampskrift var på knapt 100 sider, og det har gitt gjenlyd ned gjennom historien. For øvrig må vi fortelle at på 1400-tallet besøkte Ibn Battuta fra Tanger (rett over stredet fra Spania) Damaskus, og noterte at Ibn Tyminyya var gal. Han var kanskje ikke et geni, men han må innrømme ham en plass som tenker/filosof; han bygget videre på tidligere ideer og tilføyet noe selv.

Nå kommer vi til dagens store utfordring, nemlig Abd al-Whahab (1703-1792). Han har til og med fått sin egen «isme» - nemlig wahabisme. Dessverre er det nødvendig allmennkunnskap å vite hva dette er. Det han gjorde, for å si det kort – var å ta boken fra sin forgjenger Ibn Tyimiyya – og gjøre den enda mere firkantet. Men han tilførte ingen vesentlig tanke selv, mener Meddeb – så han kan derfor ikke kalles tenker/filosof. I sin samtid var han totalt mislykket – med et lite unntak – han gjorde stor lykke hos en stamme i Arabia – man kan merke seg navnet på stammen – Saud. Saud – Saudi Arabia. Et land som ikke finnes i historien; et land som er skapt av en stamme som erobret et landområde, og erklærte dette som Saudi Arabia i 1932– basert på støtte fra Storbritannia og USA, særlig USA. Handelen var grei; Saud får landet, og Vesten får oljen.

Da var den «rene» og strengeste versjonen av islam for første gang i historien blitt statsbærende, i et land hvor ingen annen religion er lovlig. Streng intern (håndkutting for butikknaskeri for tenåringer, kvinner får ikke kjøre bil), men ikke terroristisk i utlandet. Og pengene strømmet inn; fra oljen.

Neste mål er verden

Da Saudi Arabia var vel konsolidert, strømmet oljepenger ut over hele den islamske verden. Hjemme var man svært behersket med pengebruken, Saudi Arabia er ingen velferdsstat, og utdannelse utenfor religionen er for de rike. Til gjengjeld fikk man bygget moskeer hvor man kunne komme til i verden; med predikanter som spredte wahabisme. På få tiår klarte man å forandre islam. Dette ifølge det velrenommerte tidsskriftet The Economist.

En av moskeene står utenfor hovedstaden i Kosovo (Pristina). Rett ved traff vi på Mohammed Islam, som tross sitt navn aldri hadde vært i moskeen, og aldri hadde tenkt seg dit heller. Europeiske muslimer liker ikke å få høre fra Midt-Østen hva de skal tenke. Kosovo er europeisk og har hatt muslimsk flertall lenge. Dette har vært det liberale islam. Muslimske tenåringsjenter hevder de får gå ut om kvelden like mye som sine kristne jevnaldrende, og det er miniskjørt, ikke hodeskaut (hijab) som gjelder. Det lokale brennevinet inntas av alle, uansett religion. Men nå har Saudi Arabia bygget moske her, og åndskampen er i gang.

Tromsø – Nord-Norges hovedstad - fikk også forespørsel om å bygge en saudisk moske. Utenriksminister Støre sa nei takk. Ingen i media spurte hvorfor han sa nei, men leserne ser vel nå sammenhengen.

Saudierne har gjort en praktisk handel, hvor man sprer det «rene budskap» mens man ikke plager USA. En av deres borgere, Bin Laden, synes denne handelen var råtten. Det samme synes dagens IS.

Tidsskriftet The Economist beskriver hvilken effekt den fundamentalistiske versjonen har hatt på omverdens bedømmelse av situasjonen. «Kan Vesten og islam leve sammen?» var spørsmålet i en stor meningsmåling. I Sveits tror 41% det – i USA er tallet 56% - og de andre landene ligger midt imellom. Hvilken trist situasjon! På 1700-tallet ville spørsmålet blitt avvist som uforståelig…og 100% ville ment det. «Fornuftens århundre» ble det omtalt som.

Nå er det gått så langt at muslimsk ungdom ofte tror at det er slik det skal være; og derfor erklærer mange seg som ikke-religiøse; mens noen blir fanatikere. Meddeb beskriver at muslimer har mistet kunnskap om sin egen mangfoldige kultur og tradisjon – med stor debatt mellom de ulike retningene; dagens versjon er blitt stereotyp og forenklet.

Vi kan påpeke at Vesten gjorde enda et strategisk valg. Da Sovjetunionen ikke syntes å kunne stoppes, bevæpnet man afghanere, som kjempet med Allah mot satan i Moskva. Kampen mot kommunismen vant de for oss – sammen med Saudi-Arabia, som dumpet oljeprisen tre år før Sovjet falt sammen (mangel på valuta var viktig, og Sovjet eksporterte olje/gass). Så Vesten har valgt sine problemer, Sovjet er knust, og nå sliter Vesten med konsekvensene av egne valg.

En karikatur til besvær

Man kan kanskje ikke skrive om dette uten å ta opp karikaturer av Muhammed. Her er vi enig med Paven. For å ta kortversjonen; hvorfor skal man behøve å benytte ytringsfriheten til en karikatur som man vet muslimer flest reagerer mot? Med samme grunn vil vi heller ikke vi publisere slike karikaturer. Av respekt for andres følelser. Men vi tillater oss et spørsmål; hvorfor kan må de være så firkantet overfor tegninger? Vi kjøper ikke helt at dette er kun religiøst. Da en uforstandig amerikansk pastor sa han ville brenne Koranen, ble det store opptøyer i mange arabiske land. Men da ytterliggående fundamentalistiske ekstremister brant gamle koraner som stod på verdensarvlisten – da var det ingen reaksjon. Så her ligger det noe annet bak….

Lys i tunellen i Tunis og Kurdistan?

Meddeb mener at skolene må fortelle unge muslimer om debatter og kontroverser gjennom tidene innen islam, for å få ungdom til å forstå at man ikke har vært så ensporet i gamle dager; slik at islam igjen kan bli arena for debatt og demokrati. Dessuten mener han at Vesten må rydde opp etter seg i de forhold som gjør arabere sint på oss i Vesten. Noe gjøres jo nå ved å hjelpe til med kampen mot IS.

Blant alle dårlige nyheter må vi jo utheve den positive; Tunis har hatt sitt første helt frie valg; og der ser demokratiet ut til å bli etablert som samfunnsnorm, hvor alle avskygninger (nesten!) deltar. Kvinner også. Dette er en viktig motvekt, i første omgang for de landene som ligger nær Tunis, både arabiske, men også Italia og Spania. Man får håpe at de gode erfaringene i Tunis inspirerer andre, hvor bildet ikke ser slikt ut.

Til slutt må nevnes Kurdistan – som oppfører seg perfekt, for å få vestlig hjelp. Nå har de oppført seg så bra så lenge at de kanskje snart fortjener å bli omtalt som Midt-Østens Tunis.

Hører man bare på nyhetene om at noen er blitt drept i et terrorangrep, lurer man på om man bare kan gi opp og sette opp gjerder rundt Europa. Når man ser sammenhengen, kan man også se en vei ut, hvor vi lever sammen med våre naboer, og ikke bak gjerder.

Denne artikkelen er et bidrag til forståelse, håper vi.