Vi har 40 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Hvorfor Brexit blir mislykket…

Written by Redaksjonen

Forhandlingene mellom EU og UK vil mislykkes fordi partene tenker grunnleggende forskjellig; dertil fordi maktkamp mellom stormakter blir forskjellig når britene er utenfor EU. Frankrike vil ikke like et sterkt Storbritannia. Les vår analyse av situasjonen.

Frihandel eller rettferdig handel?

I to hundre år og med har briter på høyresiden hevdet full frihandel. Etter Napoleon var det vel tre andre som var enige; Nederland, Danmark og Norge. Resten av verden var uenige.

Gjennom globaliseringen nå ser vi at «uhemmet frihandel» har sine minussider; som rustbelt-statene i USA som stemte inn Trump, fordi de hadde tapt på frihandelen. Det hjalp ikke dem at California og USA som helhet hadde vunnet.  Innen EU bygger man på rettferdig handel – «fairtrade».  Det innebærer at man hjelper svakere områder med investeringer; samt følger dem opp gjennom regelverk. På den måten fremmer man velstand og demokrati – det er i alle fall meningen. Norge kan f eks støtte Polen med store summer; men samtidig bygger vi med dette opp eksportmarkedene for laks.

Det må tilføyes at det finnes grenser for overførsler mellom EU-landene for å bygge ut svake områder. Tyskland har vært og er imot en «overføringsunion» - og har faktisk en intern regel hos seg selv om max 3% støtte fra rike til svake forbundsland (deres delstater).  Dette er jo en av grunnene til at Nord-Tyskland er klart fattigere enn Sør-Tyskland.  Macron i Frankrike har jo krevet å øke fellesskapet i EU – noe Tyskland ser ut til å bøye seg for i en avdempet form – så det kan være at Athen oppnår tysk støtte i større grad en Hannover……

Hva nå -  innen EU – og overfor britene?

Britene krever nå full frihandel og ingen finansiering av svake områder innen EU; samt intet felles regelverk. De britiske konservative støtter seg på 200 års historie; men kolliderer også med EUs idegrunnlag. Og hvorfor skulle EU tillate det?

Før man kommer til den endelige løsningen; diskuteres «skilsmissepakken», innflytteres rettigheter på begge sider; samt Nord-Irlands grense mot Irland.  Man er kommet langt, men er fortsatt ikke i havn.

NordIrlandNår det gjelder Nord-Irland, kan vi ikke se det er mulig å finne en løsning uten tollkontroll og synlige grenser. Britene har satt dette på spissen; de foreslår at mindre selskaper (etter deres definisjon) skal få selge fritt over hele Irland, uten noe som helst fortolling/kontroll. Dette er selvsagt oppfordring til svart økonomi; og helt uakseptabelt for Dublin, som trenger momsinntekter, samt også for EU, som risikerer smugling både inn og ut av Irland.  Reelt sett ville dette være en åpen bakdør, som gir uregulert frihandel som EU er sterkt imot. Den går ikke! Skal man først ha eget tollområde, må man ha tollklarering (som på den norsk-svenske grensen). Skal britene være utenfor det indre marked – noe Norge ikke er – så må man ha skikkelig kontroll på hva som går inn og ut.  Vi kunne bare se en løsning som vil fungere; at Storbritannia oppgir Nord-Irland. Med tollgrense mot Irland måtte de riktignok da droppe traktatforpliktelser fra 1920-årene overfor Irland; men de går jo ut av så mange andre avtaler uansett nå – så litt fra eller til….. Om de skulle velge å sette opp en tollmur mellom nord og sør frykter de aller fleste hva IRA vil gjøre. Till slutt innså britene at dette var valget; og da ser det ut til at de heller vil ha samme regler som i EU; som er en forutsetning for åpne grenser. De tror dette kun vil gjelde noen få sektorer - men der tar de feil. I øyeblikket ser det ut som de går i søvne inn i en EØS-status; ikke ulikt hva Norge gjorde.

Når det gjelder borgerrettigheter, oppfatter vi at begge parter ønsker å plage innflyttere som det gjelder minst mulig. EU krever at EU-borgere fortsatt skal beskyttes av EU-domstolen; men tror vi er umulig når London forlater EU. Da får heller misfornøyde EU-borgere reise hjem. I øyeblikket er fortsatt saken på spissen; ved at EU krever at EU-domstolen skal kunne beskytte britiske borgere i 15 år.

Når det gjelder skilsmisseoppgjøret – altså pengene – prøvet britene å hale ut en løsning. Dette burde vært svært så enkelt. London har vært med på å vedta programmer og budsjetter; og det har påløpt pensjonsforpliktelser i EU-administrasjonen som må betales. Det som de allerede har godtatt, må de betale; her oppfatter vi at britene var vanskelige for å bruke dette som et brekkjern for å få EU til å godta en frihandel på sikt som EU ikke kan godta. Dessuten tåler ikke det britiske publikumet å høre hva de alt har lovet….og statsministeren har ikke makt nok til å «lese dem teksten». Nå er dette blitt pakket inn i ull (tallet skrives ikke rett ut), og beløpet skal innbetales over 40 år; dette for at sjokket i UK ikke skal bli for stort. Men heldigvis er beløpet, (ca 50 milliarder Euro) blitt offentlig - det er gitt underhånden og spredt; det er jo ikke bra om politikere på begge sider av Kanalen skulle klare å skjule fakta for sine velgere.

VI kan kanskje tillegge at andre britiske partier ikke har samme grunnleggende syn på «vill frihandel» - så derfor hadde vært mye enklere å få til en avtale om de hadde vært i regjering.

Får britene en overgangsperiode?

Britene rekker ikke å bli ferdig med forhandlingene til de går ut i mars 2019. Derav tanken om en overgangsperiode.  Men overgang til hva? Om man ikke er enig om prinsippene i den endelige avtalen, kan man jo ikke ha en overgang?  Dessuten har britene det for seg at de da skal få alle fordelene, og svært få av forpliktelsene i EU – slik sett er det jo en overgang til å få alle fordeler og ingen forpliktelser.   Vi får se; det kan hende at begge parter ønsker en avrundingsperiode selv om det ikke kommer noen egen avtale etterpå.

BrexitfareFrankrike vil ikke at britene skal lykkes

Hvis man skreller av høfligheter, er det jo maktpolitikk som gjelder mellom stater – enten krig eller dytting. Frankrike har gjentatte ganger blitt invadert fra den andre siden av kanalen, og det er i Frankrikes grunnleggende interesse å holde London i sjakk. Innen EU gjøres dette gjennom felles regelverk, domstol, samt en administrasjon i Brussel som sørger for at alle makter kan se hverandre i kortene. Når britene forlater EU, er vi tilbake til stat-mot-stat; og da kan ikke Frankrike tillate et sterkt Storbritannia.   Røft kanskje, men slik er maktpolitikk.  Derfor vil Frankrike sørge for en avtale som svekker London – om de må. Men foreløpig sørger britene for så mange selvmål i forhandlingene at Frankrike kan sitte rolig å passe på; avbrutt av enkelte kommentarer når noen innen EU sier noe som høres for mykt ut.

Lykkes britene med å få av frihandelsavtaler med andre land?

Et av argumentene for Brexit var at da kunne London få frihandelsavtaler med andre land. Det vil neppe lykkes, mener vi. Det er bare å se på det som har hendt hittil; samt på EFTAS erfaring.

Når det gjelder EFTA – hvor Norge inngår; finnes det mange handelsavtaler med «hele verden». Disse står imidlertid kun for 10% av EFTA-statenes handel. Dette sannsynligvis fordi avtalene unntar alt som er vanskelig; så derved blir avtalene et svært hult skall.

Britene er alt godt i gang med å selge inn frihandelsavtaler, de forhandler ikke ennå, siden de fortsatt er i EU.  Statsminister May har vært i India, og fått spørsmål om økt innvandring fra India. Det samme har hun faktisk fått fra Australia; så de kan reise verden rundt, men de står overfor de samme temaene som med EU.

Britene velger et vanskelig tidspunkt; frihandel er ikke populært; i alle fall ikke hemingsløs frihandel – etter Trumps seier i «rustbeltet».  Trump selv jobber nå med å mure inn USA bak en handelsmur. Britene fikk en forsmak, da USA la stor toll på Bombardier-fly fra Canada; noe som kan ramme Nord-Irlands største arbeidsplass; siden Bombardier produserer der. Mange briter drømmer om handel med sitt Samvelde.  Vel; Indias økonomi er fortsatt ikke helt integrert innenfor India; det eksisterer ikke et helt fungerende indisk marked – så britene skal ha mer enn inderne får? India er i dag mer opptatt å få en avtale med Tyskland/EU…enn med Storbritannia. Så følelsene fra London er altså ikke helt gjensidige.

Det samme gjelder Canada; de kanadiske provinsene er et fellesmarked, men unntakslisten for hva som de kan handle seg imellom er mange sider lang. London kan jo ikke få frihandel til Canada når kanadierne ikke har det internt? (EUs avtale med Canada førte for øvrig til at Canada faktisk kuttet listen over interne unntak, for at EU ikke skulle ha friere tilgang til det kanadiske marked enn kanadierne selv. Det er kanskje også grunnen til at den kanadiske regjeringen er så positiv til avtalen med EU.)

Oppsummert; London kan få avtaler med land utenfor EU – men det vil ikke monne.

skjebnenkaller

Hva kan britene gjøre – når de blir «utenfor alt»?

Britene har altså fokus på frihandel, som de neppe vil få. Men hva da? Britene gjør også noe som vi tror er veldig lurt; men som de ikke legger nok vekt på. De prøver å kopiere tyskernes oppskrift.

Tyskerne var ikke elsket etter annen verdenskrig, så for å kunne selge, måtte de være best. De er fortsatt best; tyske spesialprodukter selges verden over uansett tollmurer, og selv om de er dyrere.

Britene har valgt seg ut fem områder hvor de skal bli best – ett av dem er dessverre atomkraft – og hvis de satser kraftig nok, kan de lykkes. Men dette tar tid, og i mellomtiden er det duket for en nedgang vi alt ser forspillet på.  Lykkes britene etter hvert, så er det fordi de gjennomfører en politikk som knapt passer i de konservatives program….så vi avslutter med denne ironiske kommentaren.

 

Hva med å lese:

Dra på sykkeltur i Spania
Hvordan skal en kvinne se ut? Kvinnelige «sex-symboler» gjennom 100 år
Hvor mye skog er det i Europa, og hva betyr det?
Hvordan se på kunst?
San Pedro del Pinatar er min by

Les også:

Tilbake til naturen – naturvin og økologisk vin
Helse: Det gode liv i Spania
På leting etter inspirasjonen
Pensjonen fra fripoliser blir halvert på 30 år!

Nærkontakt med aper i Gibraltar

Reis med bil gjennom Europa; Norden-Spania

Frisk mage, spist mye og tungt?

Arild Olsen har klart å etablere sin egen arbeidsplass i Spania, og som nå ekspanderer

Kjærlighetens hemmelighet - tør du røpe alt til din kjære? Elena gjorde det, hva ville han si?