Vi har 34 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Hva skjer med Storbritannia nå? Featured

Written by Redaksjonen

Boris Johnson i London bløffer ikke – han tror faktisk at han har kontroll. Det tror ikke vi. Vil han ta signaler og dempe seg? Neppe. Dette blir spennende.

«Rule Britannia» - som engelskmennene (fortsatt) synger

For en nasjon er selvbilde svært viktig, og det engelske er preget av fortiden, da solen aldri gikk ned over imperiet – fordi de hadde kolonier over hele kloden. India var selve juvelen i kronen. Skottland og Irland ble regnet som juniorpartnere, og ikke som kolonier.

«Rule Britannia» synges fortsatt når engelskmenn skal komme i feststemning, f eks når dronningen kaster glans over en begivenhet.

Storbritannia som stormakt – mer enn Europa

Med et slikt selvbilde var det vanskelig å finne seg til rette blant likestilte i Europa i EU. Med gamle dager i bakhodet, ønsket Brexitere å handle og samhandle i hele verden, uten de begrensninger som EU medfører. Bare for å understreke poenget, har Boris sendt marinen til Asia, og enser ikke at det å irritere Kina der kan være lite smart om han ønsker seg en handelsavtale med kineserne…..

lastebiler

Trump vil ha Storbritannia som underbruk

Huawei er et brennende tema i forhold til telesystemer/5G. Her har Boris kommet frem til en løsning som USA ikke liker. Han trosser altså Trump, samtidig som han brenner for en handelsavtale med Trump. Foreløbig har Trump begrenset seg til å nekte Boris å komme på besøk. 5G er bare oppstarten på hva Boris må finne seg i om han vil ha en avtale med Trump.

USAs ønskeliste ellers er økte priser på medisiner (som Sør-Korea alt har akseptert), aksept av amerikansk biff fra dyr med veksthormoner og antibiotika brukt preventivt…så antibiotika hver morgen…og kyllinger vasket i klorin. Alt dette svært forbudt i Europa, og uspiselig for briter flest.

«Fem øyne» er navnet på et tett etterretningssamarbeide USA har med sine nærmeste allierte; Canada, Australia, New Zealand og Storbritannia. Medlemskap i denne klubben er i faresonen om ikke Boris legger seg flat. Han trenger dette samarbeidet mye mere nå enn den gang britene var i EU.

Så vil selvsagt USA at Boris skal bruke amerikansk mål og vekt, for med fot og tommer blir handel mye lettere dem imellom. Ironien bli ekstra tydelig da; tommer er jo ikke det samme i noe land, og London har (egentlig) sin egen.

De mest pessimistiske påpeker at det ikke blir mye igjen av Storbritannias selvstendighet om London må godta alle amerikanske krav. Det blir bl a umulig å opptre som selvstendig makt verden rundt, for gjør man det, blir jo USA misfornøyd, og da vanker ekstratoll på viktig eksport… Samtidig må det jo være litt hyggelig for USA å kunne plage sine gamle koloniherrer på den måten!

Boris Johnson tror på egen propaganda

I Brexit-kampanjen og etterpå gjentok Boris stadig hvor viktig og sterkt Storbritannia var, og at man ikke trengte å bøye seg for noen; man skulle ha full kontroll selv. Han opptrer slik både overfor EU, Kina og USA. Hvor lenge vil han gjøre det, og kan han klare å bløffe seg igjennom? Det tror ikke Sett Utenfra.

Så lenge han selv tror på det, vil han imidlertid fortsette på samme vei.

Skal så London begynne «å sparke nedover»? Dette diskuteres faktisk seriøst nå. Om London må bøye seg for USA, Kina og EU, er det mange mindre land i verden som er svakere enn Storbritannia. Der kan man skaffe seg dominans og gode avtaler, lyder argumentet. Vel, Norge får følge med og se om det er dette som blir resultatet av Brexit!

Forhandlingene om utmeldelse og overgangsperiode

Theresa May, Boris Johnsons forgjenger som statsminister, forhandlet ferdig en avtale med EU, som ble stanset av Parlamentet i London. Denne avtalen regulerte det meste, men akkurat Irland var så vanskelig at det ble utsatt – med en forsikring om at man skulle komme tilbake til saken.

Det Johnson gjorde da han kom til makten, var bare å forhandle om Irland nå, ikke senere. Resultatet ble en løsning, slik at forsikringen som May hadde, gikk ut. Løsningen ble for øvrig senere korrigert av den tyske Forbundsdagen.

Selv fremstiller Johnson dette som en stor seier, hvilket det ikke var. Problemet er at han nå tror han kan få mange nye seire, og det tror ikke Sett Utenfra at han vil få. Men han kan kanskje skryte på seg noen innbilte seire.

flagg Irland og EU

Forhandlinger om varig løsning – blir det noen avtaler? Neppe, tror vi

Nå skal Londons forhold til EU-landene forhandles og avgjøres. Boris vil ha alt, men gi ingenting. Han vil blant annet ha frihandel, men ingen hjelp til EUs fattigste land. Så vil han ikke garantere britiske regler innen miljø, arbeidsforhold og annet som har med pris og kvalitet på eksporterte produkter å gjøre.

Det er lett å forstå Boris mening i prinsippet; har man ikke stemmerett i EU, så skal man ikke følge EU-lov. Det er enkelt å forstå EU også; det blir urettferdig om britiske konkurrenter opererer med halv lønn og tolvtimersdag. Løsningen – som vi kan se – er at EU og Storbritannia ikke kan være et frihandelsområde.

Boris tror EU vil bøye seg, slik han tror de gjorde det når det gjaldt Irland. Sett Utenfra sier at EU ikke bøyde seg da, og ikke kommer til å bøye seg nå. Om det blir noe, så kommer EUs mening til å få gjennomslag samtidig som ordene i avtalen er så tåkeleggende at Boris kan skryte av det, slik som han har gjort vedrørende Irland.

Men er det tid til en avtale? Neppe det heller. Her har Boris til og med skrevet inn i britisk lov at avtalen må lages innen utgangen av 2020. Han får en avtale innen da, men den blir veldig begrenset og «grunn». Å forhandle slike avtaler er et håndverk, et håndverk som Boris ikke kan.

Boris har skjønt at London ikke lenger kan være Europas bank når man er utenfor EU. Dette er likevel et kort som kan spilles inn i siste runde av forhandlingene, ut fra hva vi ser.

nord irland i luften

Ikke bare handelsavtaler forhandles

Norge har over 70 avtaler med EU. I tillegg til handel (EØS) gjelder de blant annet sikkerhet, politi og fiskeri.

Heller ikke innen sikkerhet, vil Boris binde seg. Han vil bare samarbeide når dette er i britisk interesse. Dette ble mottatt med bestyrtelse på kontinentet, hvor de ønsket seg en fast partner i militære sammenhenger – men slik blir det neppe. Det blir en løs avtale nå, og London under Trump, kan det se ut for.

Så er det fiskeri, hvor Boris «vil ha fisken sin tilbake». Siden Norge ikke er der, slipper han å diskutere den fisken britene henter i Barentshavet. EU-fiskere skal ut, er omkvedet. Han vil se bort fra historiske rettigheter. Men hva med den fisken som vandrer fra sone til sone i Nordsjøen? Vi tror han må akseptere at innen fiskeri, er samarbeide nødvendig. Hvis ikke kommer i alle fall global oppvarming til å spille han et puss; torsken vandrer nordover, og ut av britisk sone. Blekksprut vandrer inn. Så da får ikke Andy Cap Fish and Chips, men Squid and Chips! Som sagt, vi tror ikke det kommer så langt, men Boris har rett i at spanske fiskere har tvunget til seg større kvoter enn de skulle hatt. Så nå får vi enda en gang en runde med Madrid-London-tautrekking, hvor naturligvis det evige temaet Gibraltar også vil bli trukket inn.

brexit skilt

Nord-Irland og Skottland – også i støpeskjeen

Boris vil naturligvis ikke endre Nord-Irland og Skottlands status. Han har nektet Skottland ny avstemning om uavhengighet (med påfølgende medlemskap i EU), og det samme gjelder om Nord-Irland skal få stemme over «ett Irland», den såkalte «border poll».

Vi tror Boris klarer å holde Storbritannia sammen i 2020, men deretter…. Når det gjelder Skottland, vil maktspillet fra middelalderen gjenoppstå, med Frankrike/EU som motspiller mot London. Skottene er nå styrt fra London mot sin vilje – Boris parti er ubetydelig i Skottland, og skotter vil ha en nordisk samfunnsmodell, mens engelskmenn vil ha en amerikansk, for å si det enkelt. Noe må skje, og sannsynligvis ender det med uavhengighet.

Når det gjelder Nord-Irland, vokser katolikkenes andel av befolkningen, de er allerede i flertall blant de yngre. Før ønsket mange «ingen endring» når det gjaldt grenser, også fordi London betaler regningen for Nord-Irland, som er et ganske fattig område. Nå er dette i spill, mens nasjonalister i Sin Fein i 2020 er blitt sterke i sør. Det er nå flertall også i sør for samling, og det er ikke selvsagt, siden mange i republikken Irland er redd for regningen. Republikken er nå rik og liberal, mens Nord-Irland er det motsatte.

En endring i Irland tvinger seg frem, særlig fordi den tolløsningen som er vedtatt er så komplisert at den neppe kan bli varig. I de første årene blir det sikkert bare mer spenning – en løsning tror Sett Utenfra ligger noe lenger frem.

Alt i alt er det store ting på gang, men vi vil ikke merke så mye i 2020, siden Storbritannia nå har «simulert medlemskap i EU» - de er ikke medlemmer, og har ikke representasjon i Brussel, men ellers fungerer de som medlem. Forvent store utfordringer i 2021, både for øyboerne, og for oss andre.