Vi har 89 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Taiwan: uforklarig situasjon — et sammendrag!

Written by

Her i Magasinet Sett Utenfra gir vi leserne et utsyn også til deler av verden som oppfattes som svært mystiske. Vanligvis tror vi at vi er i stand til å informere våre lesere slik at dere får en bedre forståelse; denne gangen er målsetningen kun å informere og da vil man kanskje fortsatt ikke forstå! For situasjonen rundt Taiwan, en øy utenfor den kinesiske kysten, er ganske uforståelig om man prøver å anvende fornuft. Dette er skrevet etter valget på Taiwan i januar 2016.

 

Taiwan er offisielt en del av China; dette er akseptert av de aller fleste land i verden, inkludert i Europa. China har vært svært nær Taiwan med avanserte våpen og marineøvelser; men da svarte den forrige amerikanske visepresidenten at så vidt han visste, hadde USA fortsatt den sterkeste marinen i området. For Taiwans selvstyre er garantert av USA, selv om USA godkjenner Folkerepublikken China og dets rett til Taiwan som en provins. Uklart?

Nå har Taiwan hatt presidentvalg – og uavhengighetspartiet vant; de som egentlig vil erklære Taiwan selvstendig fra China, men som ikke helt tør det. Hva er problemet? Vi går tilbake i historien.

Kina; vekst i alle retninger under keiserne

Den kinesiske keiseren ekspanderte og tok enorme landområder; som en asiatisk parallell til Romerriket. På et tidspunkt hadde China 4 millioner innbyggere; så det var ikke så enormt sammenlignet med Romerriket. Men China overlevet som rike, og dessuten slapp man mange av krigene Europa hadde; og dette bidro til at China i dag har ca dobbelt så mange innbyggere som EU.

China ekspanderte i alle retninger, og hadde to hovedsteder; den nordlige hovedstad; Beijing – og den sørlige hovedstad; Nanjing. Navnene betyr nettopp dette; sørlig og nordlig hovedstad, begge rett ved grensene – og derved eksponert for «barbarer» som angrep; inklusive Djengis Khan.

Riket var god på teknologi, og disponerte typisk en stor del av verdens samlede BNP (produksjon). Naturligvis vurderte man å utvide over havet også; kinesiske armadaer gikk over det indiske hav – med en admiral som var muslim; og som benyttet anledningen til å besøke Mekka. Skipene var konstruert på den mest avanserte måte - de kunne ikke synke; en konstruksjon som senere ble kopiert av Titanic; man sa Titanic ikke kunne synke, og det var sant; men isfjell var neppe med i beregningene fra de kinesiske ingeniørene.

Etter stor suksess på havene – herunder å ha innkassert skatter i Indonesia – gjorde imidlertid keiseren en viktig beslutning; heretter skulle China kun ekspandere i nærområdene. Kinesiske handelsfolk var selvsagt skuffet; men de benyttet beskyttelsen fraeuropeiske kolonister til å utvide sin handel til å omfatte hele Sør-Asia. Dette medfører i dag at Singapore har kinesisk flertall, og at offisielt kinesisk språk (=mandarin) er et av deres offisielle språk, selv om dette ikke er språket til de lokale kineserne i Singapore. China har i dag mange territoriale krav i Asia, men merkelig nok omfatter de ikke Singapore, som altså er en stat med en stort sett kinesisk befolkning og kultur.

 

 China har i dag mange ulike språk, noe som går greit når man anvender et tegnspråk når man skriver. Språket i Hong Kong er et helt annet enn i Beijing – man forstår i utgangspunktet ikke hverandre. Det sies gjerne at kurderne er det mest tallrike folket i verden uten et eget land; selv om dette nå ikke helt stemmer da de jo bestemmer ganske så fullt ut i sine områder nord i Irak og i Syria. Dog gjelder dette ikke China; her er det språk/kulturer som omfatter hundrevis av millioner uten at de har et eget land, og uten at dette virker å være et viktig problem. Kanskje fordi de har vært så lenge innenfor «keiserriket»?

 Da keiseren erobret nytt land, sendte han selvsagt ut kolonister som snakket «kinesisk», altså mandarin. For å kalle mandarin for «kinesisk » er som å kalle castillansk for spansk. Det finnes mange andre språk i Spania også. I China kalles fellesspråket ikke kinesisk; det ville blitt sett som en fornærmelse overfor kinesere som ikke snakker mandarin. Men tilbake til erobringene; naturligvis ble det problemer med de innfødte. Da sendte keiseren påfyll av mandarin-talende fra folket «Han», og nedkjempet motstanden. «Han» er også et flytende begrep i dag. I dalen innover bak Shanghai (Yangze) er det mins t hundre millioner mennesker som er adskillig lysere i huden enn noen europeer, og så er det folk sør og nord som er svært så mørke; selv om mye selvsagt avhenger av hvor mye man jobber ute. Så kineserne er heller ikke en egen enhetlig «rase» - akkurat som de ikke snakker samme språk. Men felles skriftspråk/ tegn – det har de.

 

 

Det kan sies svært meget om keiserens vellykkede erobring av det som i dag er China, men har avgrenser vi oss til å påpeke det som har med Taiwan å gjøre; for å komme raskere frem til våre dager. 

Taiwan; en svært spesiell del av China

Taiwan ble også erobret – og var svært spesielt. For det første er befolkningen der Stillehavs-folk; det bevises av DNA-tester; i dag kan man ikke skjule slikt med propaganda. Så de er ikke ett med folket på fastlandet. Men mye mere viktig under keiserne; Som i Sichuan (med sitt spennende kjøkken,) ble det opprør etter keiserens innmarsj. Forskjellen var at på Taiwan var det de «importerte» han-kineserne som gjorde opprør; mens de lokale foretrakk keiseren foran hans utsendte «bøller». Dette betydde at på Taiwan lot keiserne de lokale dyrke sin egen kultur, så lenge de betalte sin skatt; og slik sett ble de aldri helt integrert i China. Så Taiwan var alltid en svært spesiell del av China.

Dette ser man den dag i dag; Av Taiwans 23 millioner innbyggere snakker kun 3 millioner mandarin; og siden to millioner kom i 1949 (se under) – så betyr det at Taiwan holder på sin kultur, unntatt de som kom i 1949, samt deres etterkommere; knapt nok alle av dem. Resten snakker «taiwanesisk».

Borgerkrig i China – etter 1945

Borgerkrigen i China etter 1945 var egentlig ikke en egen krig, men en ettervirkning av andre verdenskrig. Amerikanerne klarte å overbevise den valgte kinesiske presidenten Chang Kai Chek – som hadde slått japanerne; om å la kommunistene i fred mens han forhandlet. Resultatet ble Folkerepublikken China, som vi ser i dag; med Stalins støtte angrep kommunistene regjeringsstyrkene, og drev dem i 1949 tilbake til Taiwan, en øy som fikk to millioner fastlandflyktnigner som altså stakk av fra kommuniststyret på fastlandet; med Mao i førersetet. Disse flytningene kom med en klar overbevisning om at de fortsatt var i China, og ofte var de brutalisert av krigen. De oppførte seg slett ikke pent på Taiwan; «vi bestemmer, dere er bare en av mange provinser», var holdningen.

Hvor brutal var borgerkrigen? Vi holder oss til regjeringen – «den kinesiske republikken » - her. Ikke kommunistene. Chang Kai-Chek håpet å stanse kommunistene ved en av Chinas store elver. Han beordret å åpne alle sluser på en demning, og over en million sivile sies å ha druknet. Om så er tilfelle, så er det nok historiens største enkeltstående forbrytelse. «Hans positive side er større enn de negative», sier hans forsvarere på Taiwan i dag, og det er kanskje nesten alle enig om;når man trekker inn heltemotet mot Japan. Men en helt kan ikke opptre som en forbryter etterpå!

På Taiwan etablerte presidenten et terrorregime på kort sikt; selv om han respekterte demokratiet på overflaten. Den kinesiske republikkens nasjonalforsamling (på fastlandet var det nå en Folkerepublikk) styrte fortsatt, men det var jo bare en bitte liten provins som kunne holde valg (=Taiwan), resten var flyktninger fra fastlandet. Men litt etter litt løsnet det.

Vi skal avrunde vedrørende Chang Kai- Chek – verden er jo full av ironi – og han har et flott minnesmerke/gravkammer utenfor Taiwans hovedstad – slik som også Franco har utenfor Madrid – men ironien er at det store flertall av besøkende hos Chang Kai- Chek er…turister fra fastlands-China.

Taiwan – demokratiets fyrtårn!

Et poeng til lesere som ser paralleller mellom Chang Kai-Cheik og europeiske nasjonalister, som Atatyrk, Franco, Mussolini, Hitler… og også det norske Bondepartiet på den tid, med sin Forsvarsminister Quisling. Eksempelvis fikk Franco en skulptører til å lage flotte, idealiserte statuer av ham, og der ble det samarbeid med Taiwan!

Så gjør vi et stort hopp forover. Som i Spania, skjønte «den ledende klassen» at demokrati kunne være en fordel for alle. Det ble ikke tatt nådig opp i Beijing, for et åpent, fritt valg på kinesisk jord var svært uønsket. Til tross for raketter som (med vilje) falt i havet rett ved kysten av Taiwan, stemte likevel taiwaneserne som de ville. Og i dag er demokratiet blitt en turistattraksjon! Fastlandskinesere strømmer til for å overvære valg på Taiwan. De får beskjed om ikke å blande seg inn. De anbefales til og med ikke å ha t-skjorter med farvene til de to ledende partiene. Turistene søker aktivt opp neste valgmøte, og strømmer til. Dette er et opptrinn som vi i Europa nesten ikke kan forestille oss.

Men tilbake til det ulogiske: Taiwan har fortsatt en grunnlov fra den gang Den kinesiske republikken omfattet hele China. Republikken har krav på hele China; noe man bare kan gjennomføre med krig. Denne grunnloven støttes av det partiet Chang Kai- Chek var med i, og som har styrt Taiwan i store deler av etterkrigstiden.

Så har vi de som ønsker å erklære Taiwan som uavhengig – en egen liten øystat som ikke skal erobre China. De vant valget nå.

Hvem støtter så China fra Beijing? Faktisk Chang Kai-Cheks demokratiske etterkommere. Altså de som vil ødelegge Folkerepublikken… høres det logisk ut? Så er det kanskje viktigere med «blod» enn logikk.

Skjønnhet og pop… midt i frontlinjen og avgjørende for valget

De lokale taiwanerne har nå skjønt at de helst ikke skal erklære den uavhengigheten de faktisk har. Sant nok, de har jo visumfrihet f eks til Sverige – det har ikke borgere fra fastlandet. Men de er teknisk (juridisk) sett nesten ikke anerkjent av noen, selv om de faktisk er uavhengige. Så selv ikke de innfødte vil nå erklære seg uavhengig omgående, og da fortsetter Taiwan med en grunnlov hvor de gjør krav på hele China. Fra en base med 23 millioner innbyggere, mens fastlandet har 1,2 milliarder. Egentlig en vits, altså!  (Tekst fortsettter under bildet)

 

Beijing gjorde også hva de kunne for at "nasjonalistene" skulle vinne. Men de tapte for tre kvinner. For det første for presidentkandidaten, selvsagt, Tsi Ing-wen – som nå er blitt den første kvinnelige president på kinesisk jord. Men det begynte et uventet sted; med kandidatene til Miss World – Ting Wen-yin. Hun hadde et bånd - slik alle «misser » skal ha – med «Miss Taiwan ROC» (ROC= Den kinesiske republikken»)… dette ble vanskelig for arrangøren, som ville endre teksten til «Miss China Tapei» (Taipei er hovedstaden på Taiwan). 22-åringen eksploderte i sinne – og droppet konkurransen – og erklærte «jeg fortalte dem at jeg er født på Taiwan, og representerer Taiwan». Saken skapte selvsagt stor furore, men hadde kanskje stoppet der, hadde det ikke vært for den 16-åringe popstjernen Chou Tzu-yo. Helt uten hensikt styrte hun presidentvalget! Hennes popgruppe ble avbildet med et Taiwan-flagg (den kinesiske republikken) - alle holder vel opp sitt flagg av og til. Men her ble konsekvensene storpolitiske; hun ble kuttet som velkomstbilde av Huawei (et kinesisk selskap som sier de er upolitiske, og som bl a bygger ut for Telenor), og også av andre asiatiske selskaper som så til China. Da laget 16-åringen en legendarisk video, som ble sett av to millioner på Taiwan. En «tortur-video» med: «Jeg beklager, jeg er kinesisk. Det finnes bare ett China. Jeg er lykkelig over å være kinesisk. Jeg har begått en feil.» Resultatet ble full «krig» på sosiale media i kommentarfeltet mellom Taiwan og fastlandet – og de to hendelsene åpnet for en «lokal» president på Taiwan. Så får vi bare håpe at alt utvikler seg fredelig og pyntelig fremover.

Litt informasjon til slutt. Taiwan har – ifølge CIA – et BNP (produksjon) på 46 400 USD i 2014 pr innbygger (kjøpekraftjustert). Det er på linje med Danmark og Sverige. Folkerepublikken China har 13 200 USD pr innbygger, så mindre enn tredjeparten. Skattenivået er kun 14% på Taiwan av BNP. I China 22% - og i Norden over 50% (hvem er da kommunister…) På fastlandet/ China er 6% av befolkningen under fattigdomsgrensen, på Taiwan 1,5%. Vi takker CIA for informasjonen.

Vi oppfordrer våre lesere til å følge godt med på hva som skjer i Øst-Asia videre fremover; det ligger mange lokale konflikter som kan få verdensomspennende virkninger; men først av alt er det mye positiv utvikling som skaper verdi for oss alle.

Mens amerikanernes marine fortsatt seiler i bakgrunnen og stabiliserer situasjonen. De beskytter Taiwan, som de offisielt ikke anerkjenner annet som en del av Folkerepublikken, men USAs marine passer altså på at Folkerepublikken China ikke invaderer Republikken China på Taiwan. Så dyrt er det med uforståelig politikk, men heldigvis er det ikke vi i Europa som betaler…