Vi har 74 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Spanske naboer på godt og vondt Featured

Written by

Nordisk og spansk opplevelse av idyll kan nok være ganske forskjellig. Les om Christine Grovens opplevelser i Spania; vittig, avslørende - og rett på sak. Men samtidig kjærlig.

Den første leiligheten jeg bodde i da jeg flyttet til Spania, var et leilighetskompleks hvor de fleste naboleilighetene sto tomme. Det var vel kanskje først og fremst et feriekompleks, hvor det var mange som leide seg litt fred og ro for et

par uker tid.

Det første jeg merket av spanske naboer, var at de neppe gir nabovarsel når de skal bygge, rive, pusse opp eller totalrenovere.

En morgen våknet jeg opp til et forferdelig rabalder, og senere på dagen fikk jeg vite at det skulle totalrenoveres hos min nærmeste nabo. Tre arbeidskarer sto på fra syv om morgenen til sent på kvelden, og det gikk ikke an å høre sine egne tanker gjennom alt bråket.

Karene visste ikke hvor mange dager, uker eller måneder de skulle holde på, og de visste knapt hvem eierne var, eller hvor de var. Alt innvendig inventar skulle rives; vegger, bardisk av mur, i det hele tatt alt som hadde vært et solid spansk murerarbeid, laget for å vare i 100 år.

Veggen på badet mitt fikk sprekker, vaser falt ned fra hyllene, og kaffe med melk ristet seg til capuccino helt av seg selv.

 

Idyll er et relativt begrep

Jeg møtte eieren en gang. En elegant kledt kvinne fra Sevilla som brukte stedet til ferier. Da jeg spurte hvor lang tid arbeidet ville ta, anslo hun sånn ca fire uker til, noe som virket uutholdelig.

Hun var blid og hyggelig som de fleste spanjoler, spurte hvor jeg kom fra, om jeg trivdes, og la oss ta en kaffe når vi kommer hit ned på ferie.

Det er mye vanskeligere å beklage seg til blide folk, dessuten hva er poenget, leiligheter renoveres, eierne er i sin fulle rett, det er bare veldig uflaks å bo vegg i vegg.  

Jeg lærte tidlig at i Spania må man ta tingene som de kommer og innrette seg rundt det, og de fire neste ukene innrettet jeg meg som best jeg kunne. Syv om morgenen gikk jeg ut, fant et sted med Internet og kaffe, og gjorde jobben min med servitører svinsende rundt.

Det var et idyllisk område på Gran Canaria med mange hotell-kaffebarer og spisesteder ved poolen, og alt i alt ble det i grunnen en fin tid når jeg sluttet å surmule over noe jeg ikke kunne gjøre noe med.

 

Ny nabo

Da naboleiligheten var ferdig og lekker, da det endelig ble ro i området, var det tid for meg til å flytte. Jeg ville videre til spansk fastland, for jeg er ikke vant til å være øyboer.

Ny leilighet måtte jeg søke på lykke og fromme av det som annonseres på boligsider, og det var for langt unna til å gå rundt på visninger. Dessuten var det sommer, og det er ikke den letteste tiden å finne noe som helst av krypinn sør i Spania.

Jeg var heldig. En bekjent i sosiale medier hadde en venn som visste om en ledig leilighet. Den ukjente bekjente forhørte seg med de irske eierne, og alt var i orden i løpet av et par dager. Veldig snilt gjort av min nye bekjent, men rett før avreise lurte han på om jeg syntes det var greit at han var nærmeste nabo. Jeg stusset litt over at han ikke hadde nevnt det før, men tenkte at det skulle vel gå bra, med mindre det var typen som ventet seg en gjentjeneste.

Litt skeptisk dro jeg av sted og fant ut at han ikke bare var nærmeste nabo, han var den eneste i etasjen, på toppen av et boligkompleks. Mistanken om at tjenester ytes aldri til ukjente uten noen form for betaling, stemte også. Vel i hus etter en slitsom reise med fire kofferter banket han på døren før jeg fikk tatt av meg skoene.

 

Don Juan

Dette var ikke det jeg håpet på, dessuten var han av typen spansk Don Juan som ikke skjønte at han ikke på noen måte passet karakteristikken. Jeg tenkte, hva har jeg gjort, dette kan bli ubehagelig. En stolt og selvgod spanjol som får avslag er ikke alltid det letteste å ha med å gjøre, og det er slettes ikke typen man vil møte på hver gang man kommer hjem. Hvis jeg inviterer han på middag ute blant folk, og sier takk for hjelpen en gang for alle, da er vi skuls, og han vil skjønne at her blir det ingen romantikk! Middagen var god og selskapet greit, hvis man liker den selvopptatte typen, men ved desserten ble det ganske rett på sak.

Han mente at ettersom vi begge var single, burde vi holde hverandre med selskap. «Hva med en time før jeg går på jobb? Og en time når jeg kom hjem? Kan du forresten ta bilder av meg naken? Jeg har hørt at du er en flink fotograf. Kan jeg komme inn til deg i morgen klokken ni? Jeg liker forresten...»

Da stoppet jeg han og ba om regningen, og ja, jeg insisterte på å betale den.

Menn med selvtilliten i orden pleier ikke å gi seg så lett, men etter en del avslag på tilbud om nabo-romantikk ble fyren ganske sur og mutt. I en ukes tid marsjerte han med strak rygg og stive skritt rett forbi meg uten å hilse. Jeg tenkte at det var like bra. Bedre med en sur mann enn en innpåsliten mann.

Men som spanjoler flest ble han fort blid igjen, og det tok ikke lang tid før han kom med kaker på døren og fortalte om dagens begivenheter på jobb. Han var i grunnen veldig hyggelig. Hvis det ikke hadde vært for at han hadde baktanker med det meste.

 

Nye beitemarker

Veggene mellom leilighetene var veldig tynne, selv om det var en ny og moderne bygning.  Jeg hadde bare to naboer, sjarmøren ved siden av, og et par under med et forferdelig dårlig humør.

Ti naboer er å foretrekke fremfor to, for støy fra mange mennesker blir til en summing det er lettere å stenge ute. Her kunne jeg høre hva Don Juan gjorde til alle døgnets tider. Tastaturet på pc, alle telefonsamtaler og hvert skritt. Jeg kunne høre når han spiste knekkebrød og rape fornøyd etterpå.

Jeg kunne høre lyden fra de forskjellige damene han tok med hjem fra jobb fire ganger i uken, og jeg kunne høre at det aldri var den samme damen. Om morgenen når han jaget damene på dør med skoene i hånden, banket han i veggen og spurte: «Christina, forstyrret vi deg i går??»,med håp i stemmen, og hvorfor ringe på dørklokken når man kan snakke gjennom veggen. «Kom ut på terrassen, så skal du få kaffe.»

 Terrassen min gikk så og si i ett med hans bare adskilt av et lite gjerde i knehøyde. Der ute visste jeg aldri hvilken tilstand han ville være i, det vil si, jeg visste han ville være naken, men aldri om han var veldig oppspilt eller passe avslappet.

Jeg visste han ville være i godt humør, han ville servere god kaffe, og han ville ha kald sangria hvis det nærmet seg lunch-tid. Etter hvert ble jeg vant til å drikke kaffe på terrassen med en mann i Adams drakt. Jeg hadde jo tross alt lært meg at det var best å tilpasse seg omgivelsene.

 

Kjærlighetsparet i underetasjen

De andre naboene under meg var det i grunnen verre å takle. De var ikke nakne, de var ikke blide, og det var tydelig at de ikke hadde det godt sammen. De hadde rutiner som et sveitser-ur. Han gikk på jobb klokken åtte, mens hun gikk rundt i leiligheten med tresko på marmorgulv. Når mannen kom hjem fra jobb, tok hun av seg skoene, og kranglingen begynte. Den fortsatte til han gikk til seng, mens hun tok på seg treskoene igjen og gikk rundt til to om natten.

De hadde en hund, en liten mopp med akkurat det samme uttrykket som eierne sine. De hilste aldri når jeg møtte dem langs veien, og de ryddet ikke opp det hunden la igjen etter seg. Hun var hjemme stort sett hele dagen, og gikk sjelden tur med hunden. Vanligvis slapp hun den ut alene for å gjøre sitt fornødne, og det hendte at jeg fant en hilsen fra hunden på dørmatten. Jeg sluttet med dørmatte, jeg sluttet også å hilse, og begynte å glede meg til kontrakten på leiligheten ville gå ut.

 

Nye naboer

Neste husvalg falt på et typisk spansk boligområde. Veldig sjarmerende, veldig spansk, veldig sentralt og rett ved sjøen. Bare fastboende hele året, uten et ord engelsk å høre. Jeg tenkte at her er det kanskje mange nakne menn ute og går i hagen, men jeg så ingen.

Ved siden av meg bodde en gammel dame som alltid var hjemme ettersom hun hadde vanskelig for å gå. Hun var nabolagets vakthund, og visste hva alle holdt på med, og hvor de var. Hun satt alltid ut søple-poser utenfor døren sin, og en uskreven regel var at en av oss i området måtte ta den videre.

Hun var snill og pratsom med naboene, men hvis det kom noen på besøk ble de avhørt, og måtte gjøre rede for hvem de skulle besøke, hvem de var og hvor de kom fra. Uten nåde.

Over meg bodde en annen eldre senora, som passet på den første. Hun gikk sjelden ned til henne, men de ropte fra leilighetene til hverandre, og jeg bodde altså midt i mellom dem. Senora nummer to var også vakthund nr. 2, og det hendte ikke sjelden at jeg kunne våkne om morgenen og se henne kikke inn av vinduet fra terrassen min.

 

Frekke hunder

I begynnelsen syntes jeg dette var ubehagelig, og tenkte maken til nysgjerrighet. Men når jeg gikk ut for å snakke med henne, var det tydelig at hun ikke ville snoke, hun ville bare se om jeg var hjemme og hadde det bra, siden det var en stund siden hun hadde hørt noe til meg.

Både senora over og senora ved siden av snakket hele dagen, i telefonen eller med hverandre. Om kvelden og natten rullet det spanske såpeoperaer på høyeste volum, men det var en stille stund mot morgenkvisten et par timer før daggry. Vegg i vegg på den andre siden bodde et ungt spansk par som flyttet inn samtidig med meg.

Veldig hyggelige, og aldri nakne. Ingen høy TV, men veldig mye krangel, og veldig mye prat. Hjemme i Norge er jeg vant til at de fleste par prøver å være private når de har noe å lufte høylydt, men ikke her. Her er det helt naturlig, helt offentlig, og ser de meg ute på terrassen, smiler de, slår av en hyggelig prat, går inn igjen for å fortsette krangelen.

Og når man først snakker om naboer, det er nabohunder i alle leilighetene. Noen er hjemme alene om dagen og står og gråter og dunker på utgangsdøren, noen er veloppdragne, mens andre står og bjeffer konstant i en løpestreng uten at eieren lar seg merke ved det.

 

Vaskevann skal skylles ned i do

Dette syntes jeg var underlig, at hunder kunne bjeffe på folk akkurat som de ville. I begynnelsen sa jeg også hysj, ti still!! når en nabohund bjeffet på meg, men det skal man visst ikke gjøre. Alle disse lydene, all støyen var overveldende, dag som natt og atter en gang tenkte jeg, hva har jeg gjort.

Jeg leser stadig velmente råd i forum for utlendinger i Spania; ikke flytt i et spansk nabolag, for det er så mye støy!  Og det er sant, men det er mer støy fra turister som kommer hit på ferie. En annen type støy, med høy musikk, mye alkohol, rett og slett folk i feriemodus.

De høylydte naboene mine spiller ikke høy musikk, og sjelden etter midnatt. De drikker vin, de fester, men stort sett med hele familien. Og jeg ble vant til alle lydene. Så vant til det at jeg ikke får sove hvis jeg drar hjem til Norge på besøk, og bor i en stille gate. Spanjolene er jo så vennlige, det er umulig å være irritert lengre enn to sekunder om gangen.

Det er bare en ting jeg ikke kan venne meg til, og det er når senora i annen etasje slår ut vaskevann med såpe, sånn at det lander med et plask og lager en fontene rett foran utgangsdøren min.

Da blir miss Noruega gretten og slamrer igjen vinduet. Da stopper vannspruten, helt til neste gang.

 

Les også:

Reis med bil gjennom Europa; Norden-Spania

Frisk mage, spist mye og tungt?

Streik mot Norwegian i Argentina - og om billigbilletter til Argentina - reis fra november 2017

Arild Olsen har klart å etablere sin egen arbeidsplass i Spania, og som nå ekspanderer

Kjærlighetens hemmelighet - tør du røpe alt til din kjære? Elena gjorde det, hva ville han si?           

Når du ser rødt

Stortingsrepresentant Henrik Asheim, Høyre, i intervju om hva som er viktigst foran valget 2017

Spanske sykkelstier venter på deg.