Vi har 32 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Gift med en spanjol —en kjærlighetshistorie

Written by

Da han møtte henne

Linnea er en halvt norsk, halvt svensk dame. Hun er høy og flott med et skandinavisk utseende, har et blendende smil og varme øyne.

Hun møter meg til lunch ytterst på bryggen, hvor litt bølger og vind hører med. Hvitvin og reker i varm olivenolje og hvitløk er heller ingen dårlig ide på en slik solfylt strålende dag.

Linnea har vært gift med en spansk mann i tre år, kjent han ham i åtte, hvor tre av de årene var på avstand.

Hun spidder en glinsende reke på gaffelen og spør om jeg vil høre historien om hvordan de traff hverandre..?

Hun smiler bredt og forteller at hun møtte sin mann på internett. Den gang bodde hun i Stockholm, med en voksen datter fra et tidligere forhold som var på vei ut av redet. Hun jobbet innen grafisk design og var i grunnen fornøyd med livet som det var, med gode venner, familien i nærheten og krepselag i skjærgården. Drømmen om den store kjærligheten var alltid der, men ble satt mer og mer i bakgrunnen, ettersom hun ble eldre. Livet var godt, men drømmer er tillatt.

Hun forteller at hun møtte Gabriel på en matside, av alle steder. Hun hadde skrevet et innlegg om "hvordan holde fisken saftig, mens den grilles" og Gabriel var den som ga respons, fra en profil som viste et foto av en smilende, mørk og vakker mann. Linnea blir myk i øyne når hun innrømmer "jo, det var kjærlighet vet første foto," Hun smiler litt jenteaktig og sjenert.

Gabriel er nå 56 år, og Linnea 55 år, og det er 8 år siden de møtte hverandre på en engelsk matprat-side. Den gang jobbet og bodde han i Madrid, hadde vært skilt i noen år, ingen barn og brukte mesteparten av tiden på jobben.

Det oppstod fort lidenskap mellom dem, men Linnea hadde hele tiden i bakhodet at "jeg elsker deg på spansk" kan bety jeg liker deg veldig godt, kjære deg.

Trøbbel i paradis

Linnea minnes hun var skeptisk til de overveldende kjærlighetserklæringene i romantiske dikt og anekdoter, litt tilbakeholden, men det var også veldig flatterende, for den spanske ilden i en latinsk mann var noe hun ikke var vant til.

I tre år holdt de kontakten på denne måten, kranglet lidenskapelig, ble venner igjen, det var som å ha et forhold i virkeligheten, av den turbulente sorten.Vennene til Linnea kom med advarende pekefingre, og ofte tenkte hun, vet jeg egentlig hvem jeg prater med..? Dessuten glemmer han bursdager! De planla mange møter, weekender med bare de to, men en av dem avlyste alltid, noen ganger i siste liten.

Linnea stryker fingrene gjennom håret, ser tankefull ut, og sier, ja det var en vanskelig tid. Jeg tror vi etter hvert ble litt redde for hverandre, redde for å skuffe hverandre, redd for at egnet forventinger skulle falle i grus. Redd for å miste det romantiske ved det hele, et hemmelig kjærlighetsliv, en drøm, kan noen ganger være bedre enn ingenting.

Invitasjonen

Så en dag fikk hun et brev i posten, med et frimerke stemplet i Madrid.

Hjertet gjorde et hopp, og hendene skalv av forventning da hun rev opp konvolutten. Gabriel har aldri for vane å skrive kjærlighetsbrev, spanjoler synes å foretrekke å ringe, så forventingen var stor.

Inne i konvolutten lå en stor fisk. Tegningen av den altså, sier hun og ler når hun ser ansiktet mitt som et spørsmåltegn. Det var en flybillett og en invitasjon til middag i Sevilla på en kjent fiskerestaurant tre uker inn i fremtiden.

Forventninger

Linnea pakket mer enn 20 kjoler for et weekend-opphold, reiste til vakre Sevilla, og brukte dagen på hotellet med hårkur og neglestell, svette håndflater og nervøse sommerfugler.

Den kvelden glemmer jeg aldri, sier hun lengselsfullt. Vi avtalte å møtes på taket av et hotell, i en hotell-bar med utsikt over hele Sevilla. Det var solnedgang, og bare en mann som satt i baren. Han reiste seg, føttene mine stoppet som limt til teppet, og der stod vi bare og så på hverandre.

Uten et ord klemte vi hverandre, lenge hardt og med glade tårer, med en følelse av kjærlighet ved første blikk, denne gang for en levende mann, med et varmt utrykk i øynene, så nær at jeg kunne ta på han.

Da han sa noen ord, engelsk var språket vårt, var det med en sjarmerende spansk aksent og jeg visste at jeg var hjemme.

Siden var de sammen så ofte de kunne. Et par år bodde de i hvert sitt land, i hver sin leilighet, med forskjellige liv. Kall det gjerne å prøve ut forholdet med litt forsiktighet, sier Linnea, vi var jo begge voksne mennesker, han hadde vært gift før, og i bakhodet hadde jeg alltid mine egne tanker om macho-myten. Jeg var litt redd for at alt skulle forandre seg, og at kulturforskjellene kunne begynne å spøke på en negativ måte.

Stereotyper

Stereotypen på den spanske mann er jo gjerne at latinske menn er utro, at ikke ekteskap nødvendigvis betyr trofasthet, likevel vil de nødig skilles, men foretrekker å ha i både pose og sekk. Dessuten sier myten at den latinske mann aldri vil reise seg for å åpne kjøleskapet selv, hvis hans kone er i nærheten.

På samme måte har spanske menn stereotypier om oss nordiske kvinner. De ser oss gjerne på badestrender og barer, løsslupne på ferie, derfor tror de at vi er notorisk utro, hopper i seng med hvem som helst, vi blir alle skilt og ingen av oss vil ha barn. Vi er alle feminister som kun er ute etter å gjøre livet surt for mannen, vi tenker kun på oss selv, familie betyr lite, og på toppen av det hele liker vi ikke god mat, men drikker alkohol som en tørst fisk.

Vi ser på latinske menn som lidenskapelige, men vil ikke ha de som ektemenn.

Kultur-forskjell

Linnea innrømmer villig at disse mytene spilte en rolle i tiden de lærte hverandre å kjenne. Tidlig i forholdet ga hun klar beskjed om at hun var hverken hushjelpen eller moren hans. Dette fordi hun begynte å merke de små kulturforskjellene, som å be henne om å hente ting uten å spørre pent. Dog var dette bagateller som rettet seg fort. Som i alle forhold, er kommunikasjon og humor en gylden nøkkel og spesielt med forskjellig kulturbakgrunn.

For oss var det i grunnen bare å fortelle hverandre hvordan vi ville bli behandlet, være klar på ting som vi ellers ville tatt for gitt, og respektere hverandre. Han erter meg mye med å oppføre seg som den typiske macho-mann, men dette ender som regel opp i latter. Kanskje hadde vi litt trøbbel i begynnelsen fordi jeg tenkte litt for mye på mytene i stedet for å utforske den mannen som føltes så riktig for meg.

Frieri

Gabriel fridde etter 5 år, selvfølgelig knelende på en romantisk strand, og like selvfølgelig med tårer og romantiske ord. Vi giftet oss på den samme stranden, et lite, intimt og vakkert bryllup.

Bryllupsreisen gikk til Lofoten nord i Norge, hvor vi bodde i en rød liten hytte og hvor han kunnesynge sine spanske serenader til Lofottorsken.

Gabriel er en livlig glad kar som synes og høres, og den kulturforskjellen merkes ekstra godt sammen med folkeslag som er litt mer beskjedne av seg.

Felles drøm

Gabriel og Linnea hadde en felles drøm, og det var å starte en fiskerestaurant i hans hjemby ved kysten.

En nygift Linnea forlot Stockholm, Gabriel sa adios til Madrid, de slo sine midler sammen, tok opp et lite lån, fant det perfekte lille sted ved havet og tok sats inn i drømmen.

Det har ikke alltid vært like lett, men vi sørger for å dele oppgaver, passer på at vi har egne liv og ikke alltid er sammen. Kjøkkenet har hun overlatt til Gabriel, siden hun allikevel ikke får noen til å spise surstrømming. Hennes sterke side i familiebedriften er dekor, regnskap, og jeg er sikker på at hun en strålende vertinne for gjestene.

Spansk familie

Familien hans bor i nærheten og de hjelper gladelig til. Hver mandag i lavsesongen stenger de restauranten, bærer inn oldefar som er dårlig til bens, setter ham i en stol, og har en stor familielunch som varer i timer, noen ganger med svensk besøk. Hun forteller at de sterke spanske familiebåndene innebærer å være sammen mange, mye og ofte.

Kanskje problemene hadde vært større, hvis vi var yngre, men nå er jeg heldig å ha fått en godt oppdratt mann sier hun lurt, dessuten har det spanske folket forandret seg veldig mye på kort tid.

Den eldre generasjonen, vår foreldregenerasjon har fremdeles dype røtter i tradisjonen som sier at kvinner først og fremst er mødre og koner.

Det at verden har blitt mindre, med internett , muligheten til å reise, ta utdannelse i andre land, gjelder også i Spania. Man lærer av hverandre og finner ut at min måte, ikke alltid er den eneste måten.

Ny generasjon, nye ideer

Linnea forteller om unge spanske menn som ikke er veldig ulik de der hjemme i nord. De deler husarbeid, tar vare på barna og stryker skjortene sine selv. Gabriel pleier å si; "En mann vil komme unna med bare det kvinnen hans tillater!" Kan være jeg er litt gammeldags selv, men jeg synes mannen skal ha sin egen tid med kompiser, fiske eller hva de nå liker å gjøre, uten å måtte be om tillatelse fra sin bedre halvdel. Så lenge jeg kan ha den samme frihet, som å sitte her å snakke med deg, ler hun.

En hjertesak

Og du vet, den spanske mann i min alder har vært ute en vinternatt før. Mange spanske kvinner har temperament og viser det, det nordiske, som ofte kan oppfattes som litt kjølig og rolig, er av og til et pust av frisk bris her i Spania, blunker hun.

Men hva vet vel jeg, sier hun mens et vindkast tar duken vår, og regningen betales, Det er mange som kunne fortalt en annen historie om macho-menn, om flerkulturelle forhold, om vanskelig kjærlighet over landegrenser.

Det finns gode og dårlige partnere i alle land og i alle kulturer, men jeg har aldri vært lykkeligere, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvor heldig jeg er.

I alle tider har mange ment mye om hvem som hører sammen eller ikke, men en ting forandrer seg aldri, hjertet velger for deg, og noen ganger er du heldig, selv om kjærligheten av og til kommer sent i livet.