Vi har 35 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Kjærlighetens hemmelighet

Written by

Hvilke hemmeligheter skjuler din kjære? Og hva skjer når hemmelighetene avdekkes? Mennesker du treffer på hver dag, kan godt ha mer å fortelle enn du kan ane. Her får du et eksempel på dette.

Høsten i Spania er en deilig tid, men det er vanskelig å definere når den starter. Jeg har bestemt meg for at høsten setter inn når det regner mer enn to dager i strekk, og når den siste chiringuito stenger, og det er gjerne litt ut i november. Alt før den tid, er sensommer.

I november er det deilig å gå en lang tur på stranden om morgenen rett før solen står opp.

De fleste turistene har reist hjem, butikkene er ennå ikke åpnet, små skyer med litt yr i fyker forbi, selv om himmelen er blå i horisonten.

Det fineste stedet å spasere er forbi den lange brede by-stranden, forbi fyrtårnet, og forbi enda en sandstrand, der hvor de små buktene dukker opp. Der hvor stranden blir grovere og sanden forvandler seg til små runde steiner som knirker når jeg går.

Den røde stripen på det lille fyrtårnet som jeg også kan se fra soverommet mitt, går i ett med det rosa skjæret som solen lager rett før den dukker opp over havflaten. En liten katt gjemmer seg i en steinrøys, det er det hvite fluffy nøstet med rødt halsbånd som tydeligvis har et hjem, men som allikevel er like sky som villkattene.

 

Morgentrim

Langs strandpromenaden er det bare noen få som er ute og trimmer. Noen i seriøs sprint med rødsprengt ansikt, mens andre knapt forflytter seg fremover i et svært bedagelig tempo. Det får meg til å tenke på Zenons paradoks, og haren og skilpadden.

Det spanske folk ser ut til å være herlig komfortable i egen kropp, det er sjelden å se at noen skjuler seg i store uformelige treneklær. Her er alle kroppsformer i alle aldre vakre, og alle former vises frem selvsikkert og selvfølgelig. Kvinnene som jogger forbi har alle treneklær i friske farger og siste skrik av spreke mønstre, men en god trenings-BH ser ikke ut til å være på innkjøpslisten i Spania. Damen med det rosa pannebåndet og den lille spretne hunden med lilla hårdusk i sløyfe tripper forbi i en slags hopp/joggedans, rett etterfulgt av den gamle mannen.

For meg er han mannen fra havet, fordi han alltid speider utover horisonten. Han ser alltid ut til å gå, og han ser ut til å være over 90 år. Han må være langt over 1, 90 på strømpelesten. I sine unge dager var han nok en staselig kar, og han har fremdeles en stolt holdning og brede skuldre i en kroket kropp.Morgen, middag og kveld er han ute og går, ikke raskt, men taktfast og bestemt. En mann som alltid har jobbet etter mål i livet, og aldri vil gi opp før bena slutter å gå.

 

Hundelandet Spania

På vei opp mot den gamle festningen ser jeg det hyggelige paret komme mot meg i kjent stil.

De er lett å kjenne igjen med de to store hundene, for vanligvis er det bare små hunder å se. En, to eller tre med samme eier, men alltid små. Ela og Sano er ikke som andre spanske hunder. De er nesten like store som sine eiere, og ville lett spist et helt lam til frokost.

Elena går alltid tur med Ela, og Santiago med Sano. Ela har et lystig temperament og ser ut som en blanding av collie, chihuahua og en lama. Sano har et helt annet lynne, og er tilbaketrukket, rolig og litt uberegnelig. Hvis jeg skulle gjette opprinnelse etter utseende, må han være en blanding av dobermann, schæfer og en brunbjørn.

Første gang jeg møtte dem, forklarte Santiago at Sano var snill, men sky ettersom han hadde hatt en vanskelig valpe-tid. De hadde begge vært løshunder, antagelig fra en gård oppe i fjellene, der det er vanlig at bøndene kjører valpene ned til byen og forlater dem der.

Mange av hundene er en blanding av så mange raser, at det er umulig selv for fagfolk å gjette opprinnelsen. De blir bare kalt Malaga special, eller Madrid special, alt etter hvor de blir funnet.

 

Elena og Santiago

Jeg har aldri delt et måltid eller drukket en kopp kaffe med Elena og Santiago. Den ene kan ikke nevnes uten den andre, for de er alltid sammen. De ser lykkelige ut, og er det mest to-somme paret jeg kjenner. Etter hvert har vi blitt godt kjent, for jeg har blitt som spanjolene, som står og snakker med kjente i timevis.

Det hyggelige paret er godt voksne, han er spansk og oppvokst lokalt, mens hun er engelsk.

De hater begge alt som er britisk, og advarer meg mot dem hver gang vi treffes. Mest av alt vil de gjerne finne en mann til meg, og han må være spansk, mens jeg er mest opptatt av kjærlighetshistorien de deler. En historie de har fortalt meg i bruddstykker på strandpromenaden gjennom to år.

 tekstcabartet

Elena

 Elena har bodd i Spania i mange år, og det var en dramatisk hendelse som førte henne hit.

Da hun var ung og fremdeles bodde hjemme hos foreldrene i en forstad av London, brant familiens hus ned. Faren omkom i brannen, og senere fant de ut at forsikringen ikke var betalt.

Elena og moren reiste til Spania, og fant en leilighet i nærheten av Malaga. Moren hadde helseproblemer og klimaet var bedre for henne, men de levde på hennes lille pensjon og ingen av de kunne snakke spansk.

 

Elena lette etter en jobb for å hjelpe moren det hun kunne, men uten spansk var det så godt som umulig. Det var allerede den gang mange engelske utesteder, og hun travet de alle i håp om å finne en serverings-jobb.

En kveld fikk hun napp, en mann hun snakket med visste om et sted som trengte hjelp, og han ga henne et visittkort. Hun tok på seg den fineste kjolen og møtte opp til avtalt tid, men fikk kalde føtter da hun leste på døren: «Stella, Gentlemans Club.»

 Mens hun var i ferd med å snu av skrekk gikk døren opp, og en eldre herre med bart ønsket henne velkommen med et stort smil. -Guappa! Du er akkurat hva vi trenger, kom inn, ikke bare stå der. Hun fulgte nølende etter og kom inn i et stort dunkelt belyst lokale hvor alt var kledd i mørkerød fløyel, med en stor dominerende bar i mørkt tre ved døren og en liten scene som midtpunkt i rommet.

«Har du hatt en lignende jobb før?» spurte herren med bart.

«Som hva da?», spurte Elena og fryktet det verste.

 

Gentlemans Club

Elena fikk forklart at jobben gikk ut på å være vertinne for gjestene i klubben. Det var ingen fast lønn, men tipsen kunne være god. «Jobben er enkel, du skal bare more deg, og holde kundene med selskap. Du skal bruke din sjarm til å få dem til å bestille de dyreste forfriskningene, det er det hele. Blir regningen stor når kvelden er slutt, vil tipsen din bli det samme. Omgang med kundene utenfor etablissementet er strengt forbudt. Kan du begynne i kveld?»

Elena var nå bare lykkelig for at det ikke dreide seg om noe mer vågalt, så det pep et ja fra henne.

 Som vertinne for glade gjester var det forventet av henne å ta del i selskapet, for kundene visste ikke at hun var ansatt. Bartenderen sørget for å lage alkoholfrie drikker til Elena, mens resten av selskapet gled lenger og lenger under bordet. Ved midnatt kom burlesk-danserne på scenen og lagde show, og Elena var fascinert av de vakre kostymene som blinket i krystaller og perler under lyskasterne.

De beste danserne var kunstnere som kunne målbinde en fullsatt sal med en liten forførende bevegelse med skulderen eller håndleddet. Elena ble også forført av den sensuelle dansen, og begynte å øve i hemmelighet.

Vertinne-jobben var en dyp hemmelighet, og til moren fortalte hun at hun hadde fått jobb som tolk for engelske pasienter på et sykehus, med mange nattevakter. Tanken på at moren eller noen i familien hennes skulle få vite sannheten var en grufull tanke.

Hun hadde hatt en streng og religiøs oppdragelse, og moren ville slettes ikke ha sett noe kunstnerisk i burlesk-dans.

 

Fjær og paletter

En kveld var det krise i klubben. Begge danserne var syke, det var lørdag og alle bordene forhåndsbestilt. Viktige gjester skulle komme langveis fra, og sjefen til Elena gikk rundt seg selv i fortvilelse, for klubben var ingenting uten show fra scenen.

Han bønnfalte Elena: « Vær så snill, kan du steppe inn med en liten dans, samme hva det er, bare det er noe! Du har sett danserne så mange ganger nå, og du trenger ikke ta av deg undertøyet. Vær så snill!» Elena hadde aldri stått på en scene før og var livredd, men gikk nølende med på forslaget.

Hun fikk låne et kostyme av en av danserne og ble nærmest dyttet ut på scenen av en velmenende bartender. Der sto hun, midt i flomlyset i en lang gallakjole uten å kunne se publikum, men hun kunne høre dem. De ropte på underholdning, plystret og klappet, men Elena var som frosset fast i gulvet uten å kunne bevege seg. Alt hun hadde øvet på var glemt, hun visste ikke hvor glidelåsene på kjolen var, og de lange hanskene klamret seg rundt de svette hendene.

Bandet begynte å spille en sakte og forførende jazz-melodi, kroppen hennes begynte plutselig å danse, og resten husket hun ikke før hun var tilbake i garderoben. Der kunne hun høre at salen ropte på mer. Et elegant antrukket par kom inn til henne med rosa roser og en flaske champagne, og Elena skjønte at hun hadde klart seg bra, og uten å besvime.

Opptredenen ga mersmak. Hun hadde alltid likt å kle seg ut, og danse, og gjesteopptredener ble til faste show tre ganger i uken.Hun sydde kostymer om morgenen før moren sto opp, og gikk på markedet for å lete etter strutsefjær. Om dagen var hun den vanlige Elena som gikk tur med hunden og gjorde innkjøp.

 

Santiago

Så en dag møtte hun Santiago. En sjelden grå og regntung høstdag på stranden ble hundene deres lekekamerater, og flere strandmøter ble til lange romantiske middager og sene kvelder, uten hunder. Da de hadde vært sammen en stund, beruset av forelskelse, begynte Elena å få store problemer med å holde på hemmeligheten sin. Hun hadde ikke turt å fortelle Santiago sannheten, og han på sin side forstod ikke hvorfor han ikke kunne hente henne på sykehuset etter jobb.

Jo lenger hun ventet, dess verre ble det, for Elena visste at hun en dag måtte fortelle han sannheten, hun visste bare ikke hvordan. En kveld tok hun en sjanse som kunne ende katastrofalt. Hun ville fortelle ham om klubben og at hun danset der, kanskje han ville forstå, men når hun øvde på ordene hørtes de ikke bra ut. I stedet spurte hun om de kunne møtes der og ta en drink, for hun hadde hørt at danse-showene var så fantastiske.

«Møtes der? Er ikke det en såkalt herreklubb? Jeg visste ikke at det var din stil stil?» sa han ertende. Elena, eller Miss Rosa som hun het om natten, fortalte at hun hadde lest at atmosfæren der var så fantastisk. «Det er visst som å bli tatt tilbake til Paris år 1935» sa hun, i håp om at han ville se det hele kunstnerisk og ufarlig forførende.

 

Den siste dansen

De avtalte å møtes en halvtime før hun skulle på scenen, og hun håpet at han ville vente selv om hun ikke dukket opp i tide. Tenk om han ikke kom, hun håpet at han ikke kom, for nervene tok overhånd og Miss Rosa angret forferdelig på den tåpelige ideen. Hun utførte dansenummeret sitt, bedre enn noen gang, uten å våge å se etter Santiago ute i salen. I en rød tangatruse med paljetter og store røde strutsefjær foran brystet rygget hun tilbake til garderoben med stående applaus.

Var Santiago en av dem? Det banket på døren, og der stod han. Han sa ingenting, og Elena klarte ikke å lese ansiktet hans. Han satte seg rolig i den brune slitte stolen og så alvorlig ut, bare betraktet henne. Endelig begynte han å prate. «Fint show.» sa han.

«Er du sint? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle deg sannheten,» stammet Elena.

«Nei, ikke sint, bare overrasket, jeg elsker deg samme hva du gjør,» sa han.

Elena husker bare lettelse, tårer og omfavnelse fra resten av den kvelden, og den samme kvelden sa hun også farvel til Miss Rosa og sitt hemmelige liv. Hvem skulle trodd! Sa jeg til Elena da hun fortalte meg historien sin. Der hun stod i joggesko og blå vindjakke var det vanskelig å forestille seg de røde strutsefjærene, men glimtet i de brune vakre øynene hennes fortalte at hun øver nok litt i hemmelighet fremdeles.

 

Med Santiago som den eneste blant publikum.

dans