Vi har 57 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Vikingene var med på å forme Spania Featured

Written by Redaksjon

Vikingene dukket først opp i Spania 1.august 844 – altså nesten 30 år før Norge ble samlet. Vikingene har satt tydelige og varige spor selv så langt vekk. Blodsbånd, selvsagt, særlig på nordkysten. Riktignok var det mest menn som invaderte, men avkom ble det likevel…. I tillegg tvang vikingene statene i Nord-Spania å organisere seg bedre; og da ble de bedre forberedt på den store gjenerobringen sørover, som endte med at Granada falt i 1492.

Muslimske horder veltet inn over Sør-Spania og slo vestgoterne i år 711. Noen av de vestgotiske lederne trakk seg tilbake til det uveisomme og ville Asturias i nord. Her er det trange daler, mye regn, grønt – og området var til og med ikke særlig «romanisert» under Romerriket. Folket her var keltere – som i Galicia (oppe i «hjørnet» av Spania, nord for Portugal), eller baskere - inne i Biskaya-bukten. Baskerne er jo et av de få gjenværende opprinnelige europeiske folk, før f eks germanere og keltere, og gentester tyder på slektskap med de nordeuropeiske samene – et annet opprinnelig folk. Til forskjell fra samene synes baskerne å ha beholdt mye av sitt opprinnelige språk, mens samene snakker tre ulike språk innenfor den finsk-ugriske språkgruppe – altså språklig i slekt med ungarere og finner.

 

Vestgøtene – vestgoterne – visigodos

I en annen artikkel på www.settutenfra.net kan du lese om de sydsvenske gøtene som erobret verden. Navnet sies å bety «folket som lever ved Gøta Elv» – men de kom fra andre deler av Skandinavia også – ifølge legenden også fra Gotland. De ble ristet sammen til en folkestamme i Polen, deretter fulgte de elvene nedover og styrte store deler av Øst-Europa. Der må de ha blitt veldig mange. De ble til slutt utfordret fra øst i sitt paradis – og da delte de seg i øst- og vestgøtere, og invaderte Romerriket - de var en viktig grunn til at Romerriket til slutt falt. Vestgøterne fikk Spania av Romerkeiseren for å holde fred og å betale ham skatt – og da Romerriket til slutt falt slapp de skatten, og overtok styringen selv. Dette varte i noen hundre år. Blant annet blandet de romersk- og germansk rett/lov – slik at f eks kvinner i Spania fikk flere rettigheter enn ellers i Sør-Europa. Vestgoterne – eller visigodos om de het lokalt, ble aldri mere enn 2% av befolkningen. Når deres konge og hær ble slått av muslimene, var det ingen andre som kunne stoppe dem. Mange spanjoler var faktisk glad for at vestgoterne var kastet ut. Noen av vestgotere trakk seg imidlertid tilbake til nord i Spania, og der organiserte de sine riker. Araberne i sør brød seg ikke så mye om dem; de sendte nord-afrikanere (berbere) opp for å sloss mot dem – men disse var nye/påtvungne muslimer og ikke fanatikere; og i år 722 tapte de kampen og noen av dem ble kristne.

Mens «svenskene» i nord har mere enn nok med å konsolidere makten og å overleve, blir de altså falt i ryggen av vikingene. Dette kunne jo gått to veier – enten kunne de ha svekket de lokale kristne så mye at de senere tapte for det muslimske sør – eller så måtte de organisere seg for kamp – for deretter å kunne hamle opp mot dem lenger sør. Det var det siste som skjedde – og Spania ble skapt.

Vikingangrep i det kristne Nord-Spania – vikingene skaper Santiago de Compostela

Vikingene var hedninger – og de som beskrev angrepene var kristne eller muslimske prester. Når ofrene skriver historien alene, blir selvsagt ikke beskrivelsen helt rettferdig. I det kristne nord kom det åtte angrepsbølger – ifølge tidsskriftet «Historia». Disse kom mellom 844 og 1028.

Første forsøk endte ikke så bra for vikingene; de kom med 70 skip, men ble slått tilbake og mange av skipene ble brent. (Dumt forresten, de lokale burde heller ha lært seg å bruke dem!) Hendelsen førte selvsagt til lokale sagn. I 858 gikk det bedre for vikingene. Vikingenes mål var Iria Flavia – bispesetet – hvor vikingene visste det var mye gods og gull. Innbyggerne der skjønte hva som ville skje, og gikk i dekning i Santiago de Compostela. Vikingene omringet denne byen, og hevet løsepenger. Så var en lokal hær på vei mot dem; og vikingene fant ut at nok var nok – og dro ned til neste mål, i Portugal, hvor de ble møtt av en muslimsk hær som klarte å stanse dem, men ikke slå dem. Deretter la vikingene ut på en tre år lang reise til Frankrike, Nord-Italia og Hellas – de benyttet som alltid både elver og hav. Deretter kom de tilbake til Nord-Spania, hvor de klarte å fange kongen av Navarra – som ble løslatt mot 90 000 dinarer, sies det. Etter dette måtte disse vikingene være fornøyde, forstår vi – for deretter forsvant de ut av historien.

Vikingenes angrep på Galicia er godt dokumentert, og de fikk ettervirkninger. I dag er jo Santiago de Compostela et av de viktigste pilegrimsmål i verden. Dit ble bispesetet, og nesten alt som hørte med, flyttet som en konsekvens av vikingangrepet. For å gjøre dette trengtes det søknad til Vatikanet, og det var langt fra enighet rundt saken, men til slutt vant de lokale kongene (og geistlige) gjennom med sine argumenter om at bispesetet måtte være i en by som kunne forsvares.

968: Vikingene okkuperer Galicia i tre år

Neste store angrep kom over 100 år senere, fra 968. Da kom de med 100 vikingskip og kontrollerte de Galicia i tre år; med unntak av Santiago de Compostela. Der hadde jo de kristne bygget tilstrekkelig med murer til å holde vikingene ute – basert på erfaringen fra forrige angrep. Motangrepet kom også denne byen – og det var hardt og vellykket. Vikingkongen Gunderedo ble drept, skipene brent – gislene frigitt (noen av dem gravide…) – og hvordan det gikk med vikingene, kan man bare tenke seg til.

De gav seg imidlertid ikke med dette, og kom tilbake på tokt igjen og igjen. Det spesielle med Spania, i forhold til Frankrike og Storbritannia, var at de lokale gjorde motstand. Dette var en erfaring også Napoleon gjorde senere; han kunne erobre hele Vest-Europa uten langvarig motstand – men i Spania gikk det galt. For så vidt gjaldt det samme araberne/muslimene, som jo erobret store områder – men i Spania ble de til slutt slått tilbake (og på Filipinene, fordi dette var spansk område). Så er man aggressiv, velg annet mål enn Spania!

Andre steder var det nok å dukke opp og innkassere skatt….noe som selvsagt førte til at vikingene kom tilbake etter mere penger. Videre falt ikke spanjolene for fristelsen til å hyre inn vikingene til interne kamper. Dette er jo egentlig rart! Muslimene kunne samarbeidet med vikingene om å knuse de kristne; og de kristne kunne gjenerobret Sør-Spania mange hundre år før de faktisk gjorde det. Kanskje. Men muslimene synes nordiske hedninger var verre en kristne; og de kristne avskydde Tors hammer og det som fulgte med.

I Frankrike, Storbritannia, Canada og Russland kunne vikingene slå seg ned og regjere. Det fikk de ikke til i Spania; her ble det med herjinger. Likevel er det en spansk by som fikk navn etter dem, byen Lodimanos – som er en forvanskning av ordet nordmann. For øvrig var franskmennene flinkere til å beholde det opprinnelige ordet – Normandie betyr jo nordmannsland.

Vikingen som ble helgen!

I år 1014 var det Olav Haralssons tur – senere utnevnt til Olav den Hellige. I yngre dager var han minst like anti-kristen som andre vikinger. Han herjet langs Spanias nordkyst, og la særlig sin elsk på kirker og klostre. Blant alle stedene han ødela, nevner vi Tuy. Dette var et bispesete som ble jevnet totalt med jorden, i den grad at det ikke var hverken gods, gull eller folk igjen. Når det senere ble gjenoppbygget, var det på et høyere og sikrere sted.

Det å gå etter kirker, klostre og moskeer gjaldt for øvrig vikinger generelt – dette var steder med masse verdisaker men med dårlig vakthold; hvilke andre grunner trenger en hedning for et tokt? Akkurat som mange i våre dager kaller Torrevieja for «Torrevikja» - kalte Olav sine landingssteder for Wilhelmsby, Fetlafjord (!), Grisepollen og Seljepollen – sikkert gode som kodeord under angrepet. USA hadde jo sin Omaha Beach under invasjonen i Normandie – det var jo et navn de fant på for å forvirre fienden.

Etter å ha samlet gods og gull, dro Olav til hertugen av Normandie nord i Frankrike, hvor han ble omvendt – og som rik kristen vendte han tilbake til Norge og ble konge. I Norge hadde man imidlertid begrenset aksept for vikningoppførsel på hjemmebane - han innførte kristendommen med sverdet – så han ble etter hvert avsatt, og gikk i landflyktighet i Novogrod – i dagens Russland, byen Putin kommer fra – byen dit mongolene aldri rakk – den nordiske byen i Russland. Derifra vendte han tilbake, og med styrker som stort sett kom fra Jemtland og Herjedalen, ble han så slått på Stiklestad i 1030. Undrene rundt hans døde kropp, samt misnøye med den nye ledelsen, gjorde at Olav ble populær igjen, og i 1040 ble han erklært helgen av den kirken han i tidligere år så ettertrykkelig hadde forfulgt. Spanjolene bemerker dog at Olav den Hellige stort sett var populær som helgen i Norden – i Spania husket man ham for helt andre hendelser.

En interessant side ved saken er at Norge til slutt ble kristnet fra Novogrod – og da var det til den ortodokse kristne tro. Roma og Konstantinopel hadde ennå ikke gått hver sin vei. Rett etterpå overtok Roma fruktene av Olavs herjinger. Delingen mellom øst og vest var kjedelig for hele Europa, og problemet er der fortsatt – og vi merker det særlig i nord hvor den intense kontakten med Gardarriket/Russland brått ble avsluttet – til ulempe for begge parter. Først under Jeltsin kunne vi snakkes igjen (for å overdrive litt), og nå er jernteppet igjen trukket ned langs den historiske grensen.

For å komme tilbake til vikingene; I 1028 kom det siste store vikingangrepet på Nord-Spania; nærmere bestemt mot Galicia – ledet av «Ulf Galicieren». En epoke var over.

Vikingangrep i sør – «fylleslag» lønner seg ikke!

Vikingene var hedninger – og fant selvsagt også det muslimske Sør-Spania interessant. Her var inngangen til Middelhavet – med Tarifa – hvor det ble innkrevet inngangspenger for å seile videre – derav navnet «tariff».

Pengene havnet i dagens Sevilla – storbyen i sør – og her var vikingene «på besøk» flere ganger i samme periode; noe lesere av Sett Utenfra er blitt informert om før. Den mest kjente var den gang en stor flåte seilte opp mot Sevilla, og forhandlet at de skulle få en stor gullskatt om de bare seilte videre. Avtalen ble gjort, men den muslimske kongen sa at det tok tid å hente hele skatten fra skattekamrene, så han sa at vikingene fikk slå seg ned på en øy i elven en natt før gullet kom. Det gjorde vikingene – og med utsikt til så mye gull - ble det nok litt vel mye mjød og vin. Så mye at da kongens lille hær (naturligvis kun bestående av avholdsfolk) ankom ut på natten, var tøffe vikinger som lam – de fleste ble nedslaktet, mens noen fikk valget å gå over til islam – og gjorde det. Deretter måtte de jo gjøre på noe, og de valgte å holde storfe (kuer+okser) – noe ingen andre gjorde så langt sør. Den dag i dag er ku-bønder i området oftest etterkommere etter vikinger – du kan se det på hårfarven; sier historien. I mellomtiden har de selvsagt konvertert til kristendommen, for ikke å bli kastet ut da de kristne tok tilbake området.

Vikinger på Mallorca – på vei til Det Hellige Land

Vi avslutter dette viking-raidet Spania rundt med Mallorca. Joda, vikingene var jo rundt hele Middelhavet i sine glansdager – men nå forteller vi om den ekspedisjonen Sigurd Jorsalfare gjorde i 1108 til det hellige land. Da som nå, så er det greit med idealisme, men man skal jo tjene penger også. Så hæren dro fra Norge og ned til Jerusalem, hvor de tjenestegjorde i en kort tid; blant annet med et raid i dagens Libanon (noe endrer seg aldri!). Men da hadde de bevist hva de kunne, og hjemreisen gikk via dagens Istanbul – den gang Konstantiopel – hovedstad i det svært rike Østromerske rike. Der spilte nordmennene rike, blant annet ved at en hestesko i gull med vilje falt av Sigurds hest ved inngangen til byen…. Men da Sigurd dro hjem, var han ganske alene – eller mere presist – 6000 reiste ut, 100 kom hjem. En stor del av de resterende var blitt rekruttert til keiserens hær, og det var nok også hensikten med turen for de fleste av korsfarerne.

Men før de kom til Jerusalem, passerte de Mallorca – og der stod noen muslimer høyt over vannet i midt i en fjellside og ertet dem. De åpnet opp en kiste og viste frem sølv og gull. Den tids teknologi gjorde det umulig å nå opp – og bak seg hadde muslimene en dyp hule.

Nordmennene visste råd. De klatret opp til toppen av fjellet, og heiste seg ned. Da trakk muslimene seg inn i hulen. Deretter tente nordmennene et bål utenfor – og røken drev til slutt muslimene ut, der de ble tatt grundig imot (detaljer avstår vi fra, men gullet ble med til Konstantinopel, mens muslimene havnet i Paradiset). Historien ble fortalt som en vits senere, og vi får håpe at den humoristiske sansen har endret seg litt siden da.

Så vikingånden var fortsatt levende, men nå med et noe annet formål, i alle fall på overflaten.

På 1100-tallet var nordmenn tydeligvis tilgitt, og Sigurd besøkte Santiago de Compostela på veien sørover. I Portugal var imidlertid stemningen annerledes; Sigurd havnet i krig, og erobret tre byer, inklusive Lisboa, fra muslimene – og gav deretter byene til kristne herskere. Så bar det videre med både sjøslag og landkrig – blant annet erobret han Menorca og Ibiza fra muslimene. Det var nok i denne sammenheng de kom over skattekisten i fjellet – som referert over. Deretter var turen til Jerusalem relativt fredelig – og han ankom med det hellige land med 60 skip.

Så «de siste vikinger» hadde altså en rolle i den kristne gjenerobringen av Spania/Portugal også! Krige fikk de fortsatt, men nå for en ny sak. Tilsynelatende.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.