Vi har 26 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Vestgøtene – eller visigodos

Written by
Vestgøtene – eller visigodos © Pakmor - Fotolia.com

I 1434 fant et viktig møte sted i Basel – et konsil hvor den øverste ledelsen fra hele Romerkirken var samlet. Dette var et århundre før Luther og andre reformatorer skulle dele Romerkirken – på 1400-tallet var det helt klart hvor makten lå – i kirken. Alle delegasjoner ville sitte nærmest mulig paven – og de mest prominente nasjonene skulle sitte nærmest paven. Hvem var så det?

© Pakmor - Fotolia.comSverige hevdet at de var etterkommere etter goterne – et meget prominent folk. Da reagerte spanjolene kraftig – og møtet kunne ikke settes før problemet var løst. Spanjolene uttalte da at «det var kun de initiativløse goterne som hadde blitt igjen i Sverige, de heroiske hadde invadert Romerriket og slått seg ned i Spania.. » Så da så!

Goterne ble enda viktigere for spanjolene etter hvert. På 1600-tallet lette man etter en annen identitet, langt unna den blandingskulturen som hadde oppstått etter åttehundre år sameksistens med invaderende muslimer. Da ble det populært å henvise til sine gotiske aner; så populært at selv samtidens komedier slo mynt på fenomenet.

Selv i dag henger denne ironien igjen i språket. «Gjøre seg goter» er et uttrykk for å være arrogant… På Kanariøyene er «mobbebetegnelsen » på fastlandsspanjoler nettopp godos, og i Sør-Amerika en lite pen betegnelse på spanske kolonister. Siste skudd på stammen er at det i Venezuela og Columbia er en nedsettende betegnelse på medlemmer av de konservative partiene….

Men godos er ikke bare sett på som arrogante. Ellers i Europa er «gotisk» en positiv betegnelse; gotisk stil også. Goterne var et stort og mektig folk som forsvant i historiens mørke, og derfor etterlot seg myter som flere er blitt betatt av. Kongene i Sverige og Danmark har tviholdt på mystikken, og dagens monarker er faktisk de første som ikke har tatt dem med i sin edsavleggelse. Særlig i Sverige var goterne en viktig del av nasjonsbyggingen på 1600-tallet; der tok argumentene til slutt helt av ved at det ble hevdet at gotere og Atlantis har noe med hverandre å gjøre, og at Atlantis derfor lå i Sverige….(så vet vi det!)

Sannsynligvis forsvant gotisk som språk en gang på 1500-tallet – og Krimhalvøya i dagens Ukraina var der språket holdt ut lengst.

Hvor kom de fra?

Gutasagaen på Gotland beretter om en eksplosiv befolkningsøkning så stor at det ikke lenger var plass til alle. Det ble trukket lodd, og tredjeparten av befolkningen måtte dra. Sånn sett var det taperne som dro – ikke slik spanjolene hevdet i Basel lenge, lenge etterpå. De krysset så Østersjøen og slo seg ned
i det som nå er nord i Polen, tydeligvis sammen med mange andre fra dagens Sør-Sverige. Dette må ha skjedd rundt år 0. Språkmessig betyr dette at de dro før de germanske språkene var skikkelig delt; slik at goterne snakket et språk som fort ble forhistorisk i Sverige.

Videre mot syd!

Goterne må på ha økt voldsomt i antall etter hvert; ellers kunne de ikke utrettet det de faktisk gjorde. Etter et opphold i Polen, utvidet de sine områder, helt ned til Svartehavet og ned til Krimhalvøya. Germanere var den gang effektive krigere; og de herjet vilt i Romerriket på 200-tallet; de overfalt dagens Tyrkia og herjet også på Kypros og i Athen. Nå var goterne på toppen av sin makt; de dominerte et område fra Donau til Volga – fra Svartehavet til Østersjøen; og avla lite hyggelige besøk hos naboene…. Vi kan nevne at slaget i byen Kniva – ja det betyr «kniv»» - hvor i år 251 den romerske keiseren ble Decius drept. Romerriket berget seg til dels videre ved å rekruttere gotere inn i sin egen hær – eliteregimentene i Bysans/Konstantinopel/Istanbul kom til å bestå av germanere; den norske kongen Harald Hardråde tjenestegjorde jo der, før han reiste opp til Norge for å tvinge gjennom romersk system («hard ledelse») – og så til slutt ble drept under slaget ved Standford Bridge i 1066. På 300-tallet skal Konstantin den store visstnok hatt 40000 vestgøtere til å forsvare Konstantinopel (Istanbul) som da var blitt hovedstad i imperiet.

Hunerne kommer – goterne blir delt

Sent på 300-tallet kom en horde fra øst; hunerne, dagens ungarere. Her skal man forresten være oppmerksom på at de etniske ungarerne bor som minoritet i Romania; i Ungarn bor det «ungarsktalende tyskere»; mange av dem skiftet språk på 1800-tallet. Det er mye man kan finne ut med moderne genforskning …men tilbake til historien; når hunerne kom og presset på goterriket, gikk noen i dekning over i Romerriket, mens andre ble igjen og allierte seg med hunerne. Kanskje fikk hunerne derved sin første utvanning av genene? Hvem vet – men de som ble, ble hetende østgotere, og de som dro – ble vestgotere – og de skulle senere bare unntaksvis bli gjenforent…

© V. ZHURAVLEV - Fotolia.comVestgøtene (våre gøtere) krysser Donau

Keiser Valens lot gøtene komme – og i første omgang var de glade og fornøyde. Men så gjorde uår at de gjorde opprør mot romerne, sammen med lokalbefolkningen; og når Keiser Valens rykket ut, gikk det ikke bedre at han falt i et slag under goterkrigen. Dette kan man si var starten på Vestromerrikets fall. Deretter tok vestgøtene seg en runde i det sørlige Romerriket – se kartet – og var bl. a innom selveste Roma i 410. Etter hvert ble de venner og forbundsfelle med keiseren, og fikk overta Sør-Frankrike og tok det meste av den iberiske halvøy i 475. På starten av 500 tallet hadde østgøtene tatt Italia, og begge gøte-stammene ble kortvarig forent, til Øst-Romerne tok Italia, og østgøtene gikk sammen med lombardene i Nord-Italia – et område som eksisterer den dag i dag. Da var østgøtene ute av historien – mens vestgøtene hadde mye mere igjen.

Vestgøtene som Spanias herrer

Vestgøterne styrte nå Spania og Sør-Frankrike – og det skulle de fortsette med inntil muslimene slo dem i år 711 – og siste provins falt i 725.

Vestgøtene utgjorde kanskje 2% av befolkningen; ingen stor maktbase når angrepet kom på 700-tallet. Opprinnelig var den lokale spanske adelen; men de ble med tiden utblandet. Vestgøtene har fått ufortjent kritikk for sitt styre av Spania; de var på god vei. De organiserte landet etter en modell som var litt mere fleksibel enn den føydalistiske som deres stammenabo frankerne anvendte i Frankrike. (Frankerne var også germanere – de kom fra Franken – og overtok Frankrike og blandet germansk og romersk språk.) I dag klinger «føydalisme» dårlig i våre ører – men det var uten tvil en effektiv løsning for sin tid. Frankrike ble verdensmakt. Det sies at ved den franske revolusjonen – da føydalismen ble virkelig knust – var det seks ganger flere franskmenn enn briter, og verdensspråket var fransk. Vestgoterne var på vei – men de ble stanset.

Vestgøtene slår tilbake

Ikke alle vestgøter slo seg til ro med muslimsk styre – noen lot krigergenene styre, og samlet seg til kamp. Pelagius av Asturias – som på spansk blir Don Pelayo, beseiret invasjonshæren i slaget ved Covadonga i 722, og derved ble Asturias et selvstendig rike. Dette regnes gjerne som starten på Reconquista – tilbakeerobringen – men det var veldig, veldig langt frem til Granada falt i 1492. Uten krigerblodet kunne imidlertid Spania i dag vært som en del av Midt-Østen…

De vestgøtene som gjenreiste Spania hadde imidlertid rukket å bli fullstendig integrert – det var ikke mye gotisk igjen i språk og annen adferd – bortsett fra besettelsen av å krige, erobre og reise seg igjen. Så kanskje hadde spanjolene i Basel litt rett likevel – de gøtene som slo seg ned i Spania hadde i alle fall klart å forandre historiens gang.

Hvordan var det mulig å beseire en verdensmakt, selv for gøtene? Noe av svaret lå i at invasjonen var ledet av arabere med flammende religiøst engasjement; men de ble igjen i Sør-Spania, i det som den gangen var de beste områdene i Spania. Så sendte de nyomvendte nord-afrikanere opp for å slåss i nord – men disse var lite motivert; noen av dem konverterte til og med til kristendommen. Det hadde nok blitt tøffere om araberne selv hadde møtt opp! Vi anbefaler leserne for øvrig en tur til Asturias; da vil man skjønne at landskapet der er svært krevende for krigere som ikke er lokalkjente; mye fjell og trange daler…

Det er rart å tenke på at svenskene faktisk har hatt så stor innflytelse på Spanias historie…det er jo tross alt et godt stykke fra Sverige
til Spania.

Og hva betyr så «goter» eller «gøter»? Derom strides de lærde, men mange mener at det betyr «folket som bor langs Gøta elv».

Hvorfor ikke?