Vi har 23 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Las Médulas; De romerske gullgruvene ved Ponferrada

Written by

Tekst av Gunnar Hokstad Bilder: Gunnar Hokstad/Bente Berg

Når man som pilegrim har vandret på Camino Francés frem til Ponferrada har man på den siste etappen over fjellet fra Rabanal og Foncebadon opplevd et fantastisk fjellandskap på sin venstre side. Det er fjellkjedene Aquilianos og Sierra del Teleno som med sine store gullforekomster fristet romerne til å investere mye kapital og innsats i gruvedrift i dette området. 

Den mest kjente av disse gruvene i denne regionen er Las Médulas som ligger noen kilometer vest for byen Ponferrada. Den produserte mer enn 800 tonn gull i løpet av 200 år, og var en meget viktig bidragsyter til Romerrikets økonomi. Det er hevdet at Spania, sammen med Sicilia, var romernes kornkammer og at denne provinsen både fødde og lønnet de romerske legionene rundt om i riket. Da er det kanskje ikke så rart at de romerske keiserne passet godt på disse rikdommene. Begge de nordspanske byene León og Lugo ble forsterket med store bymurer, som fortsatt står, og ble base for hver sin legion. En legion kunne være fra 5000 til 7000 mann.

Las Médulas er i dag et populært turistmål som også er på verdensarvlisten. Om man som pilegrim har bestemt seg for å ta en hviledag i Ponferrada for blant annet å oppleve den flotte nyrestaurerte tempelridderborgen i byen, burde man også benytte sjansen til å få med seg Las Médulas. Om du har bestemt deg for å vandre videre på Camino Real de Invierno (Vinterruten) så ligger landsbyen Las Médulas på denne, med utmerkede overnattings- og spisemuligheter.

 Romersk ingeniørkunst, som imponerer med sine fantastiske bygninger, aquadukter og broer over hele Romerriket, viser også styrke i sine tekniske løsninger innen gruveindustrien. Her i grenseområdene mellom Castilla y León og Galicia måtte de finne løsninger på å flytte millioner av tonn med sammenpresset morenemasse for å komme frem til de gullholdige lagene nede mot grunnfjellet. Forvitringen av de store fjellkjedene hadde i millioner av år avgitt gull som ble vasket nedover elvene og senere ble dekket av flere lag med sand og grus. Disse lagene kunne være over 100 m tykke og ha tydelige avsettingsperioder med forskjellig innhold.

Den geniale løsningen i akkurat Las Médulas-området ble å bruke vann til først å vaske bort morenelagene og så foreta en finvasking av den gullholdige grusen som ble avdekket. Men hvordan fjerne hele fjell av hardpakket sand, grus og rullesteiner? Det er estimert at for å vaske ut de 800 tonn gull som ble sendt fra Las Médulas til Roma, måtte det fjernes 240 millioner kubikkmeter med morenegrus og stein. Man har regnet ut at gullgehalten i massene i gjennomsnitt var på ca. 30 g gull per 10.000 kg grus. Det er et helt fjell som man i dag bare ser restene av. Her slo romeringeniørens dyktighet, administrasjonsevner og tålmodighet til. De hadde ikke fireårige valgperioder eller kommunistiske femårsplaner å forholde seg til, men hadde hundreårs tidsperspektiv som ramme for sine planer. Hele gruveprosjektet ble delt opp i ansvarsområder som skulle produsere sine spesialiteter til støtte for hverandre under ledelse av en høyere «overkommando».

  • En ledelsesgruppe fikk ansvaret for å skaffe nok vann til å drive det hele.
  • En annen gruppe fikk i oppgave å gjennombore den morenemassen som skulle fjernes, og så finvaske den gullholdige grusen.
  • En tredje oppgave var å skaffe tilstrekkelig med arbeidskraft og å underbringe disse.
  • Et fjerde ansvarsområde var å bevokte og sikre både gruveområdet og transportene av gullet til nærmeste skipshavn.

 Alle disse oppgavene hadde sine spesielle problemer og utfordringer og de romerske legionærene, som også var arbeidere og håndverkere, var avgjørende for utføringen og derved kvaliteten på resultatet. Det er anslått at i snitt var en romersk legionær i kamp bare en gang hvert annet år. Ellers var han opptatt med handverksmessige virksomheter så som veibygging, aquaduktkonstruksjoner og ikke minst befestningsarbeider.

Hele arbeidet med en gruvedrift startet i prinsippet med å kartlegge området for å kunne fastslå plasseringen av de forskjellige områdene for hovedaktivitetene. Disse måtte ligge i rett posisjon til hverandre: vannet måtte ledes frem til gruve/utvaskingsområdet for så å ledes bort fra området, boligområdet for både arbeidere og legionærer måtte ligge trygt for oversvømmelser og i rett avstand fra gruvene.

Så startet den nøyaktige prosessen med å nivellere opp rutene for aquaduktene fra fjellene rundt gruveområdet for å lede vannet til oppsamlingsdammer ovenfor de planlagte gruvegangene. For at vannet skulle få et jevnt fall fra utgangspunktet til oppsamlingssted, måtte høydeforskjellen fastslåes. Dette skjedde ved hjelp av et vaterbord, et chorobat. Chorobatet var et firebent bord med loddsnorer i hvert hjørne og et avlangt vannkar langs midten. Når loddsnorene var i «lodd» og vannkaret i «vater» kunne man ved hjelp av et sikte på bordet nivellere traseen. På natten ble små lyspunkt brukt som hjelpemiddel, en teknikk som det er blitt fortalt også er blitt brukt her i Norge av tyske gruveingeniører, blant annet ved bygging av vannoppsamlingskanaler ved Storvarts gruver på Røros. De romerske aquaduktene og kanalene har overalt et overaskende svakt og jevnt fall, noe som minsket belastningen på konstruksjonene. Noen av vannveiene ved Las Médulas er nå ryddet og kan brukes som vandreveier. 

 Samtidig med oppmålingsarbeidet for vanntilførselen arbeidet andre ingeniører med planlegging av uthuggingen av selve gruvegangene. Disse gruvegangene skulle lede vann og skape et vanntrykk inne i morenemassene og tilslutt sprenge i stykker hele åsen og vaske grusen bort. Den gullholdige sanden ble så bearbeidet i lange trerenner foret med lyng. Gullet festet seg til lyngen og den lettere sanden ført videre. Lyngen ble senere brent og asken blandet med vann. Gullet sank så på bunnen av vaskekaret og kunne samles opp.

Arbeidet inne i gruvegangene var et farlig blodslit. Det foregikk i lyset av enkle lamper som hadde olje nok til et skift. Når lampen sluknet var skiftet over. Enkelte historikere hevder at flesteparten av arbeiderne i stollene var slaver og dømte forbrytere som sjelden kom ut i lyset. Noe bedre betingelser var det for de innleide arbeiderne som jobbet i friluft, men det ansees likevel som et tungt og farefullt arbeid med høy ulykkesfrekvens. 

Utbyggingen av landsbyen ble også startet så tidlig at den skulle være ferdig til den store mengden av gruvearbeidere ankom sine boliger. Arbeiderne her var først og fremst legionærer og innleid arbeidskraft, i motsetning til arbeidere inne i gruvegangene. Ikke langt fra gruvene ble landsbyen Pueblo Orellán bygget. I dag er det bare grunnmurene igjen, som viser størrelsen på bebyggelsen under romertiden. Etter at gruveområdet var tømt for mesteparten av gullet ble området fraflyttet og både landsbyen og de andre bygningene forfalt, eller ble revet for bruk andre steder. 

Store mengder kastanjetrær ble plantet da disse ga gode avlinger av nøtter som på denne tiden, og langt ut i det nittende århundre, var vanlig tilleggsføde både for den vanlige befolkningen og for buskapen. Kastanjenøttene ble brukt både som mel, som syltede og som kokte nøtter i store deler av Nord-Spania og det sydlige Frankrike. I dag er det mest å betrakte som snaks og godsaker, som det da også er! Da var det nødvendig basismat. 

 Det aller siste nytt vedrørende de romerske gullgruvene i dette området er at etter flere års leting etter flere gruveområder fra samme tid, har man i dalen Eira noe lengre sydøst for Medulas lokalisert de overgrodde restene etter Medulas II. Ved å bruke radar fra luften gjennom flere overflygninger har man nå avdekket terrengformasjoner som passer med de menneskeskapte gruvelandskapene. Prøveutgravinger har bekreftet det som radarbildene viser.

 Ha en flott opplevelse i Las Medulas!

 

Artikkelen er del av et samarbeid mellom oss og Pilegrimsfellesskapet St. Jakob i Oslo