Vi har 134 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Redaksjonelle kongstanker: Monarkiet er en god ide

Written by

Hvor mange er egentlig for monarki? Ikke mange, om folk tenker etter. Fordi det hører hjemme i en svunnen tid, en tid uten demokrati. Nå skal alle velges, tilsier enhver fornuft. Ikke sant?

 

Men nettopp det. Fornuft. Styres menneskene av fornuft alene? Er det derfor du tar en cola? Med eller uten sukker? Er det kun fornuft som har avgjort hvilken bil du har? Eller kjøkken? Eller partivalg? Eller til og med at du ikke aktivt støtter å nedlegge monarkiet?

Så her er vi inne på det sentrale; mennesker styres av både fornuft og følelser. Skal man sette prosent på det – hevder noen at 80% er følelser. Og her kommer monarkiet inn.

Følelser er vanskelig å forklare logisk, og debatter er gjerne logiske. Når du logisk skal vurdere monarki, så er du selvsagt imot.

Vi skal først se på monarkiet rent saklig – og deretter kommentere hvordan ulike kongelige passer inn.

Hva gir monarkiet?

monarkiet, nevner de gjerne det å fremme eksporten. En monark får mange ganger mer oppmerksomhet i utlandet når næringslivet gjør sine fremstøt. Mens kongen står bak og «velsigner» under slike reiser - og dronningen gjerne er på kunstutstilling og kommer i de lokale nyhetene – så summer statsråder og næringstopper rundt i et utstillingslokaler og signerer avtaler. Kommer kongen, treffer man også toppledelsen hos kunden. Er det politiske problemer rundt eksporten, så ordner dette seg mye lettere, for Kongen hilser på Presidenten i vertslandet, mens egne statsråder ordner opp i problemer med vertslandets statsråder. Et samråd det ellers er vanskelig å få til.

Allerede her har et praktisk monarki betalt seg.

En avart av dette er det spanske kongehusets kontakt med kongelige i Den arabiske/persiske Gulf (navnet er omstridt). Da Spania manglet penger og trengte lån, møtte spanskekongen opp hos Sjeikene – langt mer effektivt enn å sende en høflig epost til nasjonalbanken der nede. Det skal tilføyes at turen var gav svært gode resultater for spanjolene.

Innenlands fremmer også monarken felles interesser, men her er det ikke penger det gjelder i samme grad. Når statslederen møter opp for å «klippe en snor» eller være til stede på et arrangement, er det for å understreke at landet står bak og støtter opp om det som skjer. De klipper snoren på vegne av oss alle. En anerkjennelse til dem som har gjort noe, eller støtte videre for en bedre fremtid, f eks for unge handicappede. Det minner også resten av landet om at det som støttes er viktig og en del av vår identitet.

Hva vil det si at du er fra et land?

Så kommer vi til det som ikke er så håndgripelig. Du sier du er spansk, norsk, svensk eller norsk etc…men hva innebærer det? Rent logisk er det jo at du er statsborger av et stykke land med grenser rundt. Men hadde det vært hele poenget, hadde det jo vært greit å endre grenser, slik man gjorde i middelalderen. Så er det kommet til at man helst skal snakke ett språk innenfor et land – «nasjonalstaten» - noe som jo er en hodepine for Catalonia – som har et annet språk enn Madrid.

Motsatt er det noen – f eks Putin – som tydeligvis mener at alle som snakker et språk, skal være innenfor de samme grensene. USA er jo tuftet på at det ikke er tilfellet!

Innenfor et land skal man jo leve sammen, og det å være fra landet, blir jo også en del av din personlighet, når du sier at du f eks er norsk. Da er det lettere at det er personer – som konger – å identifisere seg med; mennesker på toppen som skal se hele landet, og ikke kun politikere som gjerne representerer halve landet – i et demokrati. Selvsagt vil en president også prøve å representere hele landet; men så har vi det med følelser da.

Noen land har forsøkt å løse problemet med splittende, og ikke samlende, politikere med å ha en upolitisk president på toppen, med mange av de samme funksjonene som en monark. Men skal man først ha en samlende person – hvorfor da ikke en ordentlig konge? En slik president sitter aldri lenge nok til å arbeide seg helt inn i sjelen til sine landsmenn; så han blir en del av deres identitet. Presidenten vil aldri kunne gjøre samme jobb, innenfor eller utenfor eget land. Tittelen mangler. Dessuten har kongebarn livslang læring i hvordan en så spesiell rolle skal ivaretas, derfor blir kvaliteten en annen. Mener vi. Og går dermed imot strømmen, og enhver fornuftig folkemening.

Kronprinsesse Mette-Marit pefekt bakgrunn men høy risiko

For å se på dagens monarki, er Mette-Marit et spennende eksempel. Hvorfor gjør hun jobben så godt? Hun er jo ikke utdannet for det….eller er bakgrunnen egentlig svært så perfekt?

Som inngiftet kom hun jo inn i kongehuset som ganske ung, og hadde derfor tid til å lære; hun skal holde på lenge. Men bakgrunnen var svært spesiell, og det kunne gått veldig galt.

Det ble jo i sin tid svært mye problemer rundt Dronning Sonjas inntreden i kongehuset; det skal vi komme tilbake til senere i artikkelen. Men Mette-Marit kom ikke bare fra «folket» - altså «borgerlig» (ikke-kongelig). Som en av kongehusets motstandere – Trygve Hegnar – påpekte, representerte ingen av de to inngifte – Ari Behn og Mette-Marit – noe tverrsnitt av norsk ungdom. De hadde begge knapt utdannelse, og knapt noen inntekt.

Ikke nok med det – hun hadde et svært utsvevende liv bak seg. Selv oppfant hun begrepet «utagerende festing» da hun møtte pressen; og bad om respekt for at hun ikke kunne forklare hva som lå i dette. Leserne kan sikkert tenke seg det kronprinsessen ikke ville si. I alle fall var det komikere som påpeke at nå var det narkomane i begge ender av Oslos hovedgate Karl Johan (Slottet og Oslo Sentralstasjon)……

I tillegg hadde hun alt et barn; og der er hun den første og tror vi hittil siste som likevel er kommet inn i en kongefamilie.

Litt hadde Mette-Marit jobbet. Hun hadde vært servitør på Stortorvet Gjestgiveri, som serverer god, gammeldags norsk mat i rustikke omgivelser. Så noen av leserne har kanskje vært servert av henne. Videre var hun modell for sin daværende samboer, som var fotograf. Da forholdet til Kronprinsen ble kjent, fant politiet det for godt å gå til ransakelse hos fotografen. På grensen å gjøre noe slikt, vil vi si. Men fotografen hadde forutsett at slikt kunne skje, og hans advokat kunne opplyse om at bildene var private og ville ikke bli offentliggjort. Svært så private, må man tro, siden politiet kom….

Man kan kanskje spekulere i at fotografen i dag har private selskaper med privat fremvisning av bilder som er sterke nok til å forårsake en politirazzia…..det tror ikke vi. Om bildene er aldri så private, så er en fotograf en næringsdrivende, og han har nok fått et tilbud på disse bildene;, inklusive negativer, som er så godt at det var umulig å si nei. Bildene ligger kanskje i et hvelv på Skaugum; prinsessens residens, om de da ikke for lengst er kremert…. men dette er selvsagt spekulasjoner, noe som er helt greit så lenge vi understreker hva det er.

Hvorfor var dette en god prinsesseskole? Kanskje fordi hun som Kronprinsesse fortsetter å posere, men denne gangen med klærne på. Hun frembringer fortsatt riktig humør og kropsstilling overfor nærmeste kamera. Servitør-rollen er heller ikke dum; når hun nå skal oppvarte det norske folk og få dem til å føle seg vel. Og festdeltageren kan kommunisere med befolkningslag en kronprinsesse normalt ikke har god kontakt med.

Så må man jo si at det var litt av en prestasjon av henne å erobre selve tronarvingen; gitt hennes bakgrunn. Barn, fattig, «utagerende» og uten utdannelse og kanskje også uten dannelse. En som klarer noe slikt fra et så dårlig utgangspunkt, er gjerne akslet for store oppgaver!

Det ble sagt at før hennes inntreden i kongehuset, var 80% av det norske folk for monarkiet, og 20% imot. Etter hennes inntreden var tallene det samme – men bestod de 20% av dem som før var mest for.

Risikoen var at selv om bakgrunnen kunne være grei, så krever nok en prinsesserolle noe andre manerer og vaner enn i hennes tidligere liv, og livsstil er ikke enkelt å endre. Men dette har tilsynelatende gått svært greit.t

Hun kan nok se pompøs ut på de offisielle bildene vi her benytter – men hun har fortsatt noe inne i hjertet fra sin oppvekst; litt av begge deler er sikkert bra!

Kronprins Haakon: For langt foran?

Er du for monarkiet, ble Haakon spurt om. Da svarte han at det trengte han ikke svare på, men han stod til disposisjon om folk ville ha monarki. Godt sagt!

Som skrevet over, skal en monark forsøke å samle en nasjon om de verdier nasjonen står for – og være en del av hver enkelt borgers nasjonale identitet. Dette fungerer jo bra når det gjelder å støtte handicappede – og hittil når det gjelder å åpne veier og kabler med fornybar energi til kontinentet. Men hva når verdier ikke er selvsagte? Skal kongehuset da gå foran, eller ikke si noe?

Det sier seg selv at verdier og synspunkter utvikler seg med generasjonene, slik at de yngre i kongehuset kan være mer moderne enn de eldre. Når alle er enig om en retning, så kan monarkiet støtte endringen. Men hva om det er omstridt – fordi det er nesten foran vår tid? At det går inn i politiske spørsmål? Kronprinsens kritikere hevder Haakon går for langt; han er en radikaler men han trenger ikke vise det, sier de – særlig republikanerne sier dette. De er dog få; for de fleste republikanere er jo enig med Haakon i det han gjør og sier. Skal vi si det diplomatisk, så bør kongehuset ligge langt fremme, men ikke så langt fremme at de ikke lenger representerer synspunktene til folk flest. Men hvis Haakon får munnkurv, slutter han i jobben – så der må man finne seg i det som kommer, om man vil ha monarki.

Paparazzi og kongelige – dobbeltlivet som forsvant

forsvant Dobbeltmoral er undervurdert. Sant nok, på Vestlandet i Norge satt folk bak nedrullede vinduer og drakk vin. Folk giftet seg fornuftig, etter instruks fra slekten, og etterpå hadde de mange andre skjulte forhold. Den katolske kirken sies å ha to religiøse normer; en fra prekestolen og en i skriftestolen. Fra prekestolen sier presten at homofil praksis er synd. Hvis en som skrifter sier at «men jeg klarer ikke å la være» - så skal svaret være at «i tilfelle bør du holde deg til en, da». Ingen fordømmelse der. For å ta et lite sidespor, som vi gjerne gjør; det er jo mange vitser om hvordan skriftng fungerer, og en var en unggutt som skriftet at «jeg har syndet med en vakker dame?» «Hvem da?» spør presten. «Det klarer jeg ikke å si.» For å hjelpe ham på vei, sier presten, «kanskje var det Eva, eller Maria, eller Silvia?» «Nei, jeg klarer ikke å si det,» blir svaret. Etterpå spør kameraten ute på gaten; «nå, klarte du å skrifte?» «Nei, men jeg fikk mange gode adresser…»

I dag skal alt være åpent, i kongehus og ellers. Dobbeltliv er ikke akseptert, slik det var. Det har sikkert mange gode sider, men medfører også «seriemonogami» - med barna som ofre. I gamle dager vokste barna opp i faste rammer; de ble ikke flyttet fra hjem til hjem – og hva de voksne gjorde ellers, visste de lite om. Bare fasader, omtales dette som i våre dager. Men fasader har sine fordeler, ikke bare for barna. Men nå er alt som var under teppet, ryddet frem, og det har gitt sine tapere underveis. Kongefamiliene er et talende eksempel, og vi vil komme inn på dette under.

Kong Harald og Dronning Sonja – vanskelig start

I gode, gamle dager var den hjertes kjær elskerinnen, dronningen var representasjonsfiguren og arveprinsens mor. Ikke særlig bra å være dronning, kanskje, men de hadde jo mange andre fordeler. Så kom det «åpne samfunn» og Prins Harald ønsket sin hjertekjære Sonja som både dronning og hjerteskjær. Det var rett etter det siste «tvangsekteskapet» blant Europas kongelige, som var i Luxemburg. I ni år måtte han vente; kong Olav var en myndig konge med dype røtter i europeiske kongstradisjoner. Men til slutt ble det giftermål. Så langt så bra. Men hva skjer når man så endelig får lov?

I de tider var Øst- og Vest-Tyskland delt av en mur hvor flykninger ble drept. En vesttysker ble forelsket i en østtysker, og han tok med seg kjæresten i sin bil over grensen; sveiset inn i en beholder. Selvsagt med hjertet i halsen – det stod om livet. Så kom de lykkelige over, og giftet seg. Saken kom i avisene ved deres skilsmisse. De holdt ut motgang, medgang var verre…. (kanskje ikke den mest romantiske historien å fortelle?)

Litt slik ble det nok mellom Harald og Sonja også. Ikke vanskelig å forstå. Hun er kulturell, aktiv og sporty. Han startet som OL-deltager, men er med alderen blitt heller sedat. På et statsbesøk i USA ble han igjen på hotellrommet om kvelden og så på TV og spiste hamburger – hun var ute på joggetur med livvakter. At de er forskjellige og utfyller hverandre er sikkert bra i deres virke, men neppe i deres privatliv. Harald gikk – ifølge kilder – til Stortingspresidenten for lenge siden og sa han var lei Sonja, og ønsket å skilles. Da fikk han beskjed om at nå hadde han laget så mye bråk for å få henne; så nå fikk han holde ut. Så har forresten pressen ikke hengt etter dem slik som i England, for å dekke personlige saker. Forholdet deres fikk også en oppblomstring da de ble kongepar. Poenget er imidlertid hvordan historiens møllestener maler opp enkeltmennesker ved overgangen fra dobbeltliv til stor åpenhet. De som er i overgangen fra en skikk til den neste, får det ikke så bra.

Det samme gjelder forresten svenskekongen. Han ble også lei av Silivia – og kanskje var det gjensidig – men også der var det kjærligheten som hadde seiret i ungdommen, og pressen som hang etter i voksen alder. Svenskekongen oppførte seg slik som konger gjorde før – «det er helt konge å være konge,» men slik gjør man bare ikke i våre dager. Før eller senere blir de tatt av pressen, og monarkiets popularitet – og særlig «knugens» falt som en sten. For hundre år siden hadde ikke problemet oppstått – ikke om hundre år heller (for da kan konger skille seg).

Prinsesse Diana – «Englands rose» til evig tid

Det går selvsagt ikke an å skrive om kongetanker uten å snakke om familien i Buckingham Palace. Deres historie er jo gjennomdokumentert; familien er også gjennomkvernet, det er kun de yngste som vel har det bra.

Vi begynner i 1930- årene; da kongen brøt med all skikk og ville gifte seg med en borgerlig; til og med en fraskilt dame. Nettopp en som til alle tider før ville vært en elskerinne. Hun selv hadde regnet med en slik skjebne; og for å sikre seg hadde hun flere elskere samtidig enn Kongen, og da med de hemmelige tjenester som spionerte ute i hekken. Disse funnene ble også rapportert til Regjeringen, men Kongen holdt på sitt – og abdiserte. Det var lenge før Kronprins Haakon valgte ut sin kjære!

Hans bror ble så konge, og elskerinnen ble gift, men da med en eks-konge. De hadde neppe grunn til å klage; kongen eier som kjent en del slott og mye annet, som broren da måtte kjøpe; så da endte den første kongen opp med full frihet og stor formue; mens broren ble en relativt fattig konge som blant annet samlet britene under annen verdenskrig. Hans datter – dagens Dronning Elisabeth, fulgte reglene, og giftet seg med en gresk prins – som riktignok nå kun er prins i Storbritannia, siden Hellas er blitt en republikk. Men hun ble lei av han i unge år; og likte ikke at han fløy; så hun nedla forbud mot at han fikk ta av fra britiske flyplasser. Men dette er dog mindre saker når man ser hva som har skjedd i den familien, både før og etter.

Da hennes sønn Prins Charles traff Camilla første gang, gikk hun rett på sak; «min tippoldemor var elskerinne til din tippoldefar. Kan ikke vi gjøre det samme?» Det ble forhold av det, og Charles ville gifte seg, og rådførte seg med sin onkel, Lord Mountbatten. Svaret var kort, og egner seg ikke på trykk. Den diplomatiske versjonen: Camilla hadde vært samboer i et avsluttet forhold, og uaktuell. Kravet var strengere enn som så for fremtidige dronninger; ingen tidligere fysisk k o n t a k t med et h a n - kjønn. Camilla var ikke overrasket; og sa at da fortsetter vi som før. Men hun rådet han til å finne en frisk ung møy som kunne bli dronning, og slik ble Diana funnet; et «gudsord fra landet» som vi sier i Norge; en nittenåring uten erfaring med gutter. Pen var hun også; hun egnet seg i den moderne mediatid.

Problemet var at elskerinne-funksjonen var utgått på dato; og når dette kom til overflaten, så ble det bråk – og mange sider i pressen. Diana kunne heller ikke akseptere det, når det kom i pressen. Før det kom så langt, kvitterte hun med å gjøre det samme; en sterk, sympatisk offiser ble hennes elsker. Så ble det masse skandale, samt skilsmisse – situasjonen hadde aldri oppstått 100 år tidligere, men nå var åpenheten kommet for å bli, og noen ble stående igjen som tapere. Særlig Diana, som endte sine dager i Paris under flukt fra paparazzier.

Tiden henruller, som vi synger i julesangen, og til slutt kom den tid da Camilla kunne gifte seg på ordentlig med Charles. Hvor hjertenskjær ikke lenger måtte holde seg til elskerinne-rollen. For britene var det sårt; mest pga Diana, vil vi tro – det var for så vidt akseptert at elskende måtte få lov til å gifte seg. Det mange tenkte – og noen sa – var at «hele verden er forelsket i Diana, bare ikke du Charles». Men slik er det jo med slike saker; følelser kan ikke styres av logikk.

Spania: plikten mot sin institusjon

Vi må selvsagt si noe om hvordan det spanske kongedømmet passer inn i dette. Gamlekongen Juan Carlos var jo en drivkraft i overgangen til demokrati, og alle spanjoler anerkjenner ham for dette. Nå er Spania også et katolsk kongedømme, selv om det er full trosfrihet. Kongefamilien har et spesielt forhold til kirken; et begrep er «de katolske dronningene» i Sør-Europa - som vel i dag kun er den spanske. De har en særrett fra kirken; å gå i begravelser i hvit kjole. Alt det rare historien kan finne på!

Juan Carlos skar klar av konflikt med kirken i forhold til sitt privatliv. Han trakk seg av svært mange grunner – og rett etterpå skilte han seg. Nå var han en «ex» - så da hadde skilsmissen ikke samme symbolverdi for den kirken kongehuset har så godt forhold til.

Så kommer vi til slutt til dagens konge, Felipe IV. I hvilket århundre har han sine ben? Han startet i sin ungdom med en norsk kjæreste; en frisk ungdom med gode evner, viser det seg senere. Hun gjorde vel en tabbe, og hadde uflaks. I takt med tidens mote hadde hun ikke på seg overdel på stranden – og selvsagt dukket en paparazzi opp. Dette var mer enn de mest konservative kunne tåle, og hun ble upopulær. Ifølge spanske kommentarer viste Felipe da det som gjentar seg senere; han setter institusjonen først, og det betydde da å droppe kjæresten. Så giftet han seg med et fortreffelig dronningemne som riktignok hadde vært gift før et år eller så, men som var uten barn – og uten kompromitterende bilder. Så det er langt fra Felipe til Haakon, for å si det slik. Hans lojalitet til institusjonen gjelder også for hans egen søster; som han har strippet for all verdighet og titler i anledning at hun kanskje har gjort som utallige andre; tråkket over i forhold til kommisjoner og korrupsjon og slikt. Ingen tilgivelse for kongelige heller – i Norge er det jo bare Kongen som kan dømme prinsesser….og da ender det gjerne med offentlig skjenn og påtaleunnlatelse. Haakon hadde en uheldig trafikksak som endte slik – og slik gikk det i Danmark også. Men ikke i Spania; der er Kongen av en annen støpning. Hans lojalitet ellers ser man også i hans kommentarer om Catalonia.

Selv om det er kongelige vi har presentert over, er dette også en historie om hvordan folk flest har det – og har hatt det. Forskjellen er at de kongeliges liv blir brettet ut.

Man kan like det åpne samfunn eller ikke - men dobbelmoralens dager er over, og alt skal på bordet. Noen vinner, og andre taper.

Og monarkiet kan være en god ide – om det forvaltes på riktig måte.