Vi har 63 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Ut i arbeidslivet- den gang og nå

Written by

Mange av oss liker å lese og høre om andre menneskers liv og erfaringer, aviser, TV og ukeblader forteller gjerne historier om rik og fattig, berømtheter, ulykkelige, dyktige eller de med mindre flaks i livet. Noen ganger er det mer spennende å få innsyn i historien bak et helt vanlig og ordinært liv, spesielt fra de som har levet en stund, ettersom de er de eneste som med sikkerhet vet hvordan det virkelig var.

 

En fiskehistorie fra Skreia kan være mye mer interessant enn å lese om hvor rik eller ikke Donald Trump egentlig er.

Hans-Ole er vel en som kan kalles en vanlig mann, med kone, to voksne barn, et barnebarn og hus med velstelt hage. Men når jeg sitter og snakker med han, hvor temaet er unge mennesker og jobbmarkedet før og nå, slår det meg at vi alle er veldig uvanlige på hver vår måte. Vi skaper vår egen historie som blir til mens vi går, og som regel bare forblir kjent og delt med de nærmeste som kjenner oss godt.

En gutt fra landet

Hans-Ole vokste opp så og si midt på Dovrefjell, med mor, far og seks andre søsken. Det var etterkrigstid og alle måtte hjelpe til, de eldste barna passet de yngre, jentene hjalp mor i kjøkkenet, og guttene hentet vann og hugget ved. Far i huset jobbet på broer som måtte repareres etter krigen.

Selv om det til tider var lite mat, var mor en tryllekunstner på kjøkkenet, og søsknene husker ikke at de led noen nød, men det var en sjelden luksus å få en eksotisk appelsin til jul.

Søsknene måtte dele senger, og nærmest sitte når de sov, men det gjorde arbeidskarene i den tiden. Kanskje for lettere å stå opp tidlig i gryningen med for lite søvn, kanskje gammel overtro som sa at hvis du la deg ned i horisontalen, kom djevelen og tok deg om natten.

Det Hans-Ole husker best fra barndommen er ikke enkle kår, men alle rampestrekene de fant på med kameratene og ubegrenset med tumleplass i fjell og hei. Han husker de strenge lærerne som ga rapp over fingrene, og alle de lange bibelversene de måtte pugge i stedet for å lære engelsk.

Herberge og klaske-toalett i Oslo

Hvis barna ville ha egne lommepenger måtte de være oppfinnsomme og sørge for det selv. Den første jobben Hans-Ole hadde var som bud, 15 år gammel. Ikke som pizza -bud på moped, men som sykkelbud med hummer på bakhjulet. Da måtte han sykle frem og tilbake fra bryggen til Park Hotell på Åndalsnes med hummerne i en kasse. Som kjent skal hummer helst være sprellende fersk, og ikke så sjelden fant de veien ut avkassen med et plask på veien. Det skjedde også at klørne hang seg fast i buksebaken, og da gjaldt det å komme seg frem så fort som mulig.

Som ung gutt fra landet var det ikke mange jobber å få, så når han fylte 17 år, pakket han snippesken med sirupssnipper og kjøttkaker på hjembakt brød fra mor. Han dro mot hovedstaden, på lykke og fromme med drømmer og muligheter i blikket. Han kjente ingen der, og måtte klare seg selv uten hjelp så godt han kunne. Hybel var veldig vanskelig å få, det var ikke mange hybelhus, og rom til leie var som regel i privat regi. Dessuten tok de stort sett inn jenter som samtidig kunne jobbe som hushjelp.

Den eneste muligheten han fant, var et råttent herberge, skittent og trangt, stort sett bebodd av gamle fylliker og gutter fra landet som han selv. Herbergene var uten dusj og med toalett på gangen. De ble kalt klaske-toalett, for de var bygget inn i de gamle bygårdene i Oslo, helt opp fra toppen i fjerde eller femte etasje, og ned til kjelleren.

Det lønte seg antakelig å bo på toppen.

Dette var i 1958, og i dag er det satt inn heis i de gamle restaurerte bygårdene som fremdeles er brukt som boliger. Hans-Ole sammenligner den første tiden i Oslo med Hamsuns «Sult», for det var dager han rett og slett måtte gå uten en eneste bit med mat. Å vaske seg uten dusj og fulle folk som ramlet i trappeoppgangene var et svare strev, men ren og pen måtte han være, for han fikk seg jobb som trikkekonduktør, og lønnen sørget for husleie og varme måltider.

Ut for å se verden

Men det var ikke dette han drømte om, som unge gutter flest med energi og eventyrlyst ville han oppleve ting og se den store verden. Hvis man ville ut på eventyr, var stort sett den eneste muligheten å søke hyre på båt, utenlandsstipend eksisterte så og si ikke.

Det var mange unge gutter som gjorde som Hans-Ole. Køen var lang på kaia hver eneste morgen, og de fleste måtte snu og prøve igjen neste uke. Hans-Ole var heldig, og fikk hyre på MS Oslofjord, et norsk cruiseskip som tilhørte rederiet Amerikalinjen.

Den tok over 600 passasjerer som den gang var mange, og de ansatte hadde nok å gjøre med arbeidstider som varte så og si døgnet rundt. Som fersk ombord ble Hans satt i skrubben, og det besto i å skrubbe og skrubbe mer, poteter, gulv, og skrubbe igjen. Men han fikk se eksotiske steder og fremmede havner som gjorde alt det harde arbeidet verdt strevet.

En havne-bar i byer som Tanger gjorde store øyne hos en landsens gutt, og kameratene måtte ofte redde hverandre fra farer som truet i trange smug. Han minnes mang en historie om galninger til sjøs og til havns, men det han husker aller best, er at han tjente nok til å kjøpe seg ting han hadde lyst på, for nå fikk han mat og husly ombord.

Livet ble bedre, og lønnen ble romsligere, for han ble oppgradert til messetjener. Det første han kjøpte til seg selv var en blå ny transistorradio, hvor han fikk inn musikk- kanaler og program fra det store utland.

Ettersom Hans-Ole elsket å danse, synge og spille gitar, var den blå radioen det kjæreste han eide.

Den blå radioen

En morgen de lå i Gibraltarstredet for reparasjon og ventet i kø for å komme videre ut mot Middelhavet, kolliderte cruiseskipet med en tankbåt. Skadene på båten ble ikke så omfattende, men sammenstøtet var stort nok til at radioen som sto i et åpent vindu falt ned og ut i havet. Når han tenker tilbake på alt han opplevde ute på sjøen, er det minnet om radioen som stort sett melder seg først..

MS Oslofjord ble senere lagt ut for salg, men det endte med at båten gikk inn i charter, først med et gresk rederi, deretter i Costa Line og gikk i cruisetrafikk i Karibien med norsk flagg og mannskap. Skipet ble omdøpt til Fulvia, som seg hør og bør, oppkalt etter en fager kvinne.

Fulvia er et gammelt romersk navn som betyr «blond», og mest brukt i spansk-talende land. Fulvia var kanskje en liten ulykkesfugl, for sommeren 1970 brøt det ut brann i maskinrommet i farvannet ved Kanariøyene. Passasjerer og mannskap ble reddet av et annet skip, men Fulvia sank mens de forsøkte å taue henne inn til Tenerife.

Kongeskipet «Norge»

Hans-Ole gjorde en god jobb som messetjener, og ble snart belønnet med tjeneste i marinen som mannskap på kongeskipet «Norge». Det var bare et par år etter at Olav IV overtok både tronen og skipet etter sin far Haakon i 1957.

Opprinnelig var Kongeskipet en gave til kong Haakon fra det norske folk. Det ble samlet inn penger fra hele landet for å gi kongen en staselig gave til 75 års dagen sin. Skipet het opprinnelig «Philante», og tilhørte en engelsk fly-fabrikant. Det hadde blitt brukt som følgeskip og eskorte over Atlanterhavet under den andre verdenskrig.

Skipet måtte bygges om og pusses opp før det kunne overrekkes som gave, og det tok tid, så på selve bursdagen fikk kong Haakon en liten modell av skipet som en foreløpig presang før selve skipet stod ferdig til avduking året etter. Kong Olav brukte kongeskipet flittig til både private og offisielle oppdrag.

Hans-Ole husker en gang kongen skulle på besøk til Lofoten, men været var så dårlig at det kongelige følget måtte kjøre bil i stedet for å ta turen til havs. Besetningen og kongeskipet ble allikevel sendt avgårde til kongens neste destinasjon, ut i den verste stormen i manns minne.

Vesterhavet, eller Lopphavet som de kaller det i nord, er vanskelig farvann, med sandbanker uten trær eller stein. De navigerte rundt omskiftelige, nesten usynlige feller utenfor Fanø, hvor flo og fjære forandrer kystlinjen hvert minutt.

Kong Olav var så imponert over mannskapet på kongeskipet, at hver og en av de fikk sin personlige hilsen og diplom for nattens bragd. Det er sånt man husker!

Hippie-tiden

Så kom 60- tallet, med færre stiler-retninger enn det er i dag. Den gang var det enten eller, streit eller hipp, for eller imot Vietnam, enten Beatles eller Rolling Stones. Sven Ingvars eller Elvis. 1960-tallet var den gang man sa negerboller uten å mene noe med det, det var månelandinger, Kennedy og kald krig. Man sendte ikke e-post eller sms, man møttes ikke på nettet, og visste bare hva som foregikk ute i den store verden via aviser og radio og NRK med en kanal.

Skulle man ha det moro, gikk man på dans.

I Oslo var det store dansehaller hvor ungdommen møttes, og i Storsalen dansehall møtte også Hans-Ole den store kjærligheten. På den tiden hadde barna det med å melde sin ankomst raskt og uten planlegging, så også for Hans-Ole og hans unge kone, og da var det slutt på sprell og dansehaller. Han var heldig og fikk jobb hos Brødrene Dobloug som den gang var et kjent grossistfirma og tekstil-hus. Den type manufaktur og tekstil som ikke finnes lenger, for nå kjøpes det meste inn fra Asia hvor ikke mange kan konkurrere i priser.

Dobloug-gården

Brødrene Dobloug ble etablert 1870, fra en beskjeden begynnelse med to vinduer og en smal dør i Storgaten. Brødrene var også kjent for sin utrettelige kamp for det rene norske flagg, og ble kalt «Flagg-Dobloug», ettersom det var det eneste stedet i Norge man kunne kjøpe det norske flagg uten «sildesalaten». Sildesalaten var unionsmerket som stod i det øverste hjørnet i det norske og svenske flagget i unionstiden.

Når Hans-Ole begynte å jobbe der, hadde firmaet vokst og gått i arv. Da hadde de bygget Dronningens gate 40, også kjent som Dobloug-gården, og huset er kjent for den nye arkitekturen i funkis-stil. Hans-Ole begynte «på gulvet» som vanlig var, men han jobbet hardt og tok Treider Handelsskole på kveldstid.

Montebello

Han steg raskt i gradene og fikk leie en leilighet til seg og familien sin der sjefen bodde. Villa Dobloug på Montebello var nærmere et slott enn en bolig. En oase midt i Oslo hvor døtrene hadde stor tumleplass i en enorm hage, eiketrær med store hulrom i Pippi-Langstrømpe-stil, og hengende bjerk de kunne gjemme seg bak. Kjæledyrene var ville pinnsvin som likte jordbær og melk. Villa Dobloug, eller Ekebakken i Montebelloveien nr. 11 ble bygget i 1921 av teglstein, i nybarokk stil.

Sjåføren til Dobloug, en gammel mann, kunne fortelle om hvordan tyskerne hadde okkupert boligen under krigen og brukt svømmebassenget som lager for våpen. I nummer 7 ligger en gammel sveitservilla hvor Theodor Kittelsen bodde en stund, og hele dette området ligger rundt to fredede gravhauger. I dag er det Radiumhospitalet som har overtatt eiendommen, og det blir brukt til kurs-sted og hybler, men den flotte peisestuen fra gamle Ingar Dobloug sine dager er fremdeles intakt.

Den gang og nå

Det var en liten historie om de første 25 årene i en ung norsk manns liv på 50 og 60-tallet.

Etter 52 år er han fremdeles gift med sin ungdoms kjærlighet, noe som kanskje ikke er så vanlig i dag.

Når jeg spør Hans-Ole hva han tror er den største forskjellen på å være ung nå sammenlignet med tiden han vokste opp i, sier han;

-Bortsett fra det innlysende, at verden har blitt liten ved hjelp av teknologi, var det ikke like lett med muligheter til utdanning. Studielån var vanskelig å få, og det var i det hele tatt mindre hjelp å få fra samfunnet hvis man trengte det. Kanskje var det mer som det fremdeles er i Spania og rundt Middelhavet generelt, at familiene måtte hjelpe hverandre i større grad.

Ulempen i dag er vel at det er vanskeligere å jobbe seg opp i systemet, du står mer på stedet hvil hvis du ikke har den utdanningen som kreves.

-Dessuten er det mye mindre fisk i Gudbrandsdal-lågen, og appelsiner er ikke like populært å få i julepresang lenger.