Vi har 98 gjester og ingen medlemmer på besøk.

onsdag, 30 september 2015 02:39

Kuttet pillene padlet Norge-Spania

Written by

Frank Johansen (66) har to livstruende sykdommer. For to år siden kastet han medisinene, solgte alt han eide og padlet til Santiago de Compostela.

«Hvis jeg dør på veien kan dere begrave meg der dere finner meg.» Det var beskjeden Frank Johansen ga sine to sønner før han satte seg i kajakken. Han er ikke som alle andre og har aldri hatt noe ønske om å være det. Han fyller 69 neste måned og er rammet av to livstruende sykdommer. Han har både Kols og Ménièrs sykdom (svimmelhet og hørselstap)

Men for tre år siden kjøpte han en kajakk på 5,5 meters lengde, døpte den Pavarotti og tok snart de første padletakene i Drammenselven. Dermed var hans spesielle pilegrimsreise langs vannveien i gang.

Rekordlang pilegrimsreise

Målet var å komme frem til Santiago de Compostela, en eller annen gang. «Jeg padlet 7000 kilometer, syklet 250 kilometer og brukte bena de siste 750 kilometerne. De tøffeste dagene padlet jeg i åtte timer. I ettertid må jeg nesten si at det er forunderlig at jeg ikke omkom på turen», forteller Johansen og ler på en varm og hjertelig måte. – «Jeg er så glad for at jeg har fått oppleve dette. Det har vært en helt utrolig reise med mange fantastiske mennesker, en enorm natur og opplevelser. Jeg er veldig glad at jeg får lov til å dele dette med andre mennesker som kanskje har lyst til å gjøre noe i livet som er litt uvanlig», legger han til.

Han sier at pilegrimsferden ikke var religiøst motivert. Han er ikke medlem av noe trossamfunn, men holder en liten knapp på det katolske om han må velge. – «Jeg hadde vært syk i mange år og ville ikke endre livet mitt på grunn av det. Jeg har gått i gulvet av Ménièrs flere ganger enn jeg kan telle. Det er en forferdelig følelse. Den rammer uten forvarsel, slår meg helt ut og jeg bare stuper over ende. Jeg klarer ikke å bevege noe som helst, registrerer bare delvis de som skjer, men er fryktelig kvalm og uvel. Anfallene kan vare opp til syv timer. Jeg mister hørselen og ble veldig asosial», forklarer han.

Å leve er ikke å sitte stille!

En vårdag satt han i sofaen og la medisinene utover stuebordet: Nok fikk være nok, tenkte han, drittlei som han var av medisiner for å holde kroppen i gang. –«Jeg kunne jo satt med i godstolen, sett på TV hele døgnet og ventet på å dø, men det passer ikke meg. Jeg elsker livet og må leve for å føle meg vel», sier han. Etter en tid ble det stadig lengre tid mellom anfallene og han kunne gjenoppta tilværelsen som hobbypadler. Da dukket ideen opp, kanskje kunne han bli den første som padlet fra Norge til Santiago de Comostela. Frank Johansen gjorde kort prosess. Han solgte hus, inventar, bil og kvittet seg med alle eiendeler. I tillegg leverte han tilbake alle inhalatorer og pilleesker til apoteket. Han ville gjennomføre sin livs reise. Om det så skulle koste ham livet. Han lekte med en tanke han egentlig visste lite om.

Til verket!

Utfordringene og farene han har vært utsatt for har vært tøffere og farligere enn han hadde forestilt seg. I forberedelsene og under turen har han fått mye hjelp av Anders Thygesen i Eiker kajakklubb. 7 mai la han ut fra Hokksund og brukte de første to ukene som en treningsleir i hjemlige trakter før han padlet ut Drammensfjorden.

- det var en forferdelig start. «Det blåste sønnavind rett inn fjorden og det været er faktisk noe av det verste jeg opplevde på hele turen. Jeg fortsatte ut Svelvikstrømmen og ned langs Hurumlandet og satte kurs mot den svenske skjærgården.

Jeg holdt det gående og kjørte på at jeg maktet», forteller han. Han beskriver svenskekysten, spesielt ned til Göteborg som spesielt hyggelig. Hele Danmark også. Han trekker frem alle menneskene han har møtt og som har hjulpet han med losji, mat og varme. Noen har sågar kjørt ham flere mil i bil slik at han fikk proviantert.

«Kajakken er et vidunderlig instrument. Foran i baugen hadde jeg teltet, liggeunderlaget, soveposen og en del andre småting. Foran bena hadde jeg penklær for det kunne jo hende at folk inviterte meg inn en plass. Akterut hadde jeg proviant og alltid masse vann. I ytterste konsekvens hadde jeg nok proviant i en ukes tid», forteller han. En dag blåste det så ille at han måtte søke nødhavn på en holme. I to døgn var han værfast der. –«Et par dager senere passerte jeg en holme da en svensk kvinne tidlig i 30 årene ropte hei, og ville slå av en prat. Da jeg kom nærmere oppdaget jeg at hun lå der splitter naken og snakket til meg. Jeg så litt sjenert bort, og måtte tilslutt be henne ta på litt tøy, før jeg gikk i land og snakket med henne om sosial omsorg og "ettervård" for innsatte og kriminelle», forteller han, smiler, rister litt på hodet og bryter ut i latter. Det skulle vise seg at det dukket opp flere lettkledde damer på turen. –«Du har jo lov til å se, men ingen av damene var av en slik kaliber at jeg kunne tenke meg å bli», innrømmer han.

Padling på elver og kanaler

Frank beskriver elvene i Nord-Europa som farlig og krevende for en kar i kajakk. Elvene særlig i Nederland, Belgia og Tyskland brukes av kanalbåter på opptil 100 meters lengde og trafikken er stor. Elvebåtene viser overhodet ingen hensyn. De er ikke ufine, men de ser deg ikke. Du eksisterer ikke for dem. «Det blir omtrent som om en syklist skal krysse en motorvei», forklarer han. –«En gang hadde jeg en båt foran og en bak. Bølgene og suget fra disse digre elvebeistene var så enorme at jeg ble presset under vannet to ganger. Det skjedde så fort at jeg ikke rakk å reagere, heller ikke å bli redd», legger han til.

I Frankrike kontrolleres alle vannveiene av VNF (Voies navigable de France), et slags elvepoliti. Der er det ikke tillatt å padle kajakk med mindre du har autorisasjon. Han søkte, fikk tillatelse, og fikk samtidig en fjernkontroll slik at han kunne åpne og lukke slusene i kanalene selv.

- «Det merkelige var at det alltid fulgte en VNF-bil etter meg. De holdt seg alltid på avstand, men de fulgte meg gjennom hele Frankrike og ned til Middelhavet. I starten trodde jeg det var en form for kontroll, men egentlig var det for min egen sikkerhet. De passet på meg», forteller han.

-«VNF visste hvor lang tid jeg burde bruke mellom de ulike slusene, i alt var det snakk om to til tre hundre i Frankrike. En dag da jeg stoppet for å spise frokost brukte jeg lenger tid enn det VNF hadde kalkulert. Da ble det full fart på VNF før de fant meg. En annen dag regnet det helt fryktelig. Da kom en VNF-kontrollør bort til meg da jeg passerte en sluse og tilbød han overnatting i en campingvogn».

Det ble vinter, kaldt og det nærmet seg jul da han kom til Garotte i Frankrike. Da forfrøs han fingrene så kraftig at de sprakk. En lokal lege beordret ham 14 dagers pause. Hvis ikke ville han ikke beholde fingrene, var beskjeden. Frank gikk innom en bokhandel i Garott for å kjøpe en ny dagbok. Han hadde språkproblemer helt til det kom en eldre kar til unnsetning. Han fikk kjøpt bok og dro tilbake til det stusselige og kalde teltet ved elvebredden. Litt senere på kvelden kom mannen fra bokhandelen tilbake. «Han fortalte at han hadde en sommerleilighet jeg gjerne kunne få bruke. Jeg takket ja, feiret jul sammen med hans familie og ble der i nesten to måneder. De laget middag til meg, vasket klær og tok hånd om meg. De var nesten som far og mor for meg. Jeg ble riktig bortskjemt», sier han.

Etter padling; sykkel og føtter!

Da han fortsatte fikk han ganske raskt trøbbel med VNF som nektet ham å passere i slusene fra Toulouse. Han trakk med seg kajakken på hjul til Castelnaudary der han til slutt ga bort kajakken. I stedet skaffet han seg en sykkel med tilhenger. Han syklet 250 kilometer til Pamplona, før han kjøpte seg ryggsekk, tok bena fatt de siste 750 kilometerne mot målet Santiago de Compostela.

Det han var mest redd for var at sykdommen skulle blusse opp igjen. Før han startet slet han mye med kols og hadde ofte lungebetennelse. «Jeg har ikke hatt antydning til lungebetennelse, og med unntak av de bratteste bakkene da jeg gikk i Spania har ikke kolsen plaget meg. Jeg er mye bedre nå enda jeg var da jeg startet turen. Tidligere hadde jeg problemer med å gå en trapp. Nå kan jeg gå 30 kilometer på en dag uten problemer av noe slag». Norsk presse møtte Frank hjemme hos en av hans sønner i Sarpsborg. Noe eget hjem har han jo ikke lenger, og det bekymrer han ikke det minste. En uke senere reiser han tilbake til det varme Spania for å skrive bok.

Last modified on tirsdag, 03 november 2015 18:57